Det begynte som en planlagt rehabilitering av en gammel kulvert. Det utviklet seg til et prosjekt som krevde nye løsninger, justeringer og mer enn én runde tilbake til start. Øystein Bjørløw og Hendrik Panman beskriver hvordan arbeidet minnet oss om en gammel sannhet: Virkeligheten under bakken bestemmer.
Vi har begge vært lenge nok i denne bransjen til å vite at gamle kulverter lever sitt eget liv.
Likevel går vi alltid inn i et prosjekt med en plan. Det gjorde vi her også.
En dyp kulvert i en bykommune på Østlandet. Over ti meter ned til bunnen. Registrert trasé. Angitte dimensjoner. Tiltaksalternativer vurdert. Vi tenkte: "Dette blir krevende, men oversiktlig".
Vi tok feil.
Dette er historien om en lærerik prosess. Først fortalt på Hallingtreff 2026, og disse ordene er en gjenfortelling av vårt innlegg der.
Artikkelforfatterne Øystein Bjørløw (t.v.) og Hendrik Panman på Hallingtreff 2026. Begge i Kjeldaas AS. (Foto: Jørn Søderholm)
Det er noe eget med å stå i toppen av en kum og vite at du skal mer enn ti meter ned, og at det som møter deg der nede ikke har vært sett på ordentlig på mange tiår. Du kjenner på forventningen. Og på usikkerheten.
Kulverten var ikke én konstruksjon. Den var mange. Etterhvert ble vi kjent med den nesten som et vesen med en egen personlighet. Tenk tilbake på folk du har møtt, som står på sitt og ikke gir seg på tørre møkka. Der har du kulverten.
Innsnevringer som ikke var dokumentert. Et parti som plutselig var firkantet. En trapp i bunnen. Gamle reparasjoner. Avrettingsmasser fra bygårder. Betongrester. Stein. Asfaltrester. Lag på lag med historikk. Alt var der.
Vi startet med å dokumentere. 3D-skanning og inspeksjonskamera for å få oversikt over geometri, tverrprofiler og avvik. Det fungerte godt, helt til det stoppet.
En innsnevring midt på strekningen. Utstyret kom ikke gjennom. Vi bygget en slede for å trekke kameratraktoren videre. Det fungerte – helt til vi traff trappa.
Da bygget vi noe nytt igjen. En zip-line-løsning med kamera, spent opp inne i kulverten, bare for å kunne se.
Det er i sånne situasjoner du kjenner at prosjektet begynner å forme deg mer enn du former prosjektet.
Før vi kunne diskutere permanent løsning, måtte kulverten ryddes. Det var ikke snakk om litt slam. Det var en hel meny av masser og overflater. Slam, sand, stein og betong. Gamle inngrep som – forsiktig sagt – ikke gjorde ting lettere.
Les også: Undersøkte 2,3 kilometer vannledning med ultralyd
To mann nede. Sugeslange og spyleslange. Vakuumgraver. Stein som var for tung til å suges, og som måtte knuses. Masser som måtte flyttes meter for meter før de kunne tas opp.
Én av dagene registrerte vi at Piotr Krezolec ble heiset 400 meter opp og ned i kummen. Det høres voldsomt ut. Det er egentlig bare konsekvensen av dybde og logistikk.
Vi ble kjent med kulverten på en måte du bare blir når du jobber fysisk i den. Du kjenner hvor den snevrer inn. Hvor den vrir seg. Hvor det er lett å bevege seg – og hvor det ikke er det.
Da vi endelig sto klare til å installere løsning, følte vi oss trygge. Tre alternativer var vurdert. Vi valgte en løsning med foring i bunn, overdekning med lett betong og strømpe i toppen. Prototypen var utviklet. Riggen var på plass. Bypass var etablert. Ledningen vannfylt og satt under trykk.
Alt var gjort riktig, trodde vi. Vi tok feil.
Nå gjorde nemlig betongen noe annet enn det vi hadde forutsatt. Den ble tyngre. Oppdriften vi hadde regnet på, holdt ikke. Foringen fløt opp.
Les også: Slik kan vi få alle inn på 3D-modeller i VA
Det er et spesielt øyeblikk. Når du står der og kjenner at vi må rykke tilbake til start. Bortsett fra at mange kubikkmeter med herdet betong må fjernes før du kommer dit. Ikke fordi noen har gjort en dårlig jobb. Men fordi virkeligheten er litt annerledes enn modellen.
Da starter læringen på nytt.
Humøret er i god behold hos Piotr Krezolec (t.h.) og Marius Grythe i Kjeldaas AS. (Foto: Kjeldaas)
Mer betong skulle fjernes. Mer pigging. Mer vakuum. Mer opp og ned. Og samtidig: mer forståelse. En stor og hjertelig takk til Piotr, som ikke har gitt opp, ikke latt seg påvirke av klaustrofobi og ikke latt det være et tema å hive inn årene. Uansett hvor mørkt det så ut.
For det er om det er én ting denne kulverten har gitt oss mest av, så er det forståelse.
For hvor små marginer det kan være i dype konstruksjoner.
For hvor avgjørende materialegenskaper er i praksis, ikke bare på databladet.
For hvor mye som kan ligge skjult i et anlegg som har vært «i drift» i generasjoner.
Noen vil kanskje betrakte et prosjekt som dette som en en serie feil. Vi har opplevd det som en serie læringer og påfølgende justeringer.
Hendrik Panman i Kjeldaas AS. (Foto: Jørn Søderholm)
Les også: Hallingtreff 2026 satte fingeren på et presset VA-marked
Hver gang noe stoppet, måtte vi stille et nytt spørsmål. Hva er det vi ikke har sett? Hva har vi tatt for gitt? Hva må vi bygge, teste eller gjøre annerledes nå?
Det er lett å tenke at rehabilitering handler om valg av metode og produkt. Hvilken strømpe, foring, coating?
I praksis handler det minst like mye om tilpasning.
Den utrolige kulverten i denne østlandske byen har gitt oss noen grå hår. Men den har også minnet oss på hvorfor vi elsker og brenner for dette faget.
Det er først når du står der nede, ti meter under bakken, at du virkelig forstår hva som skal til for å få en løsning til å fungere. Og det som ikke står på tegningen, er ofte det som lærer deg mest.
Den utrolige kulverten er der fortsatt. Den har ikke gitt seg ennå.
Men det gjør ikke vi heller. Nå forbereder vi en annen metode vi har stor tro på. Forhåpentlig kan vi vise resultatet av det på neste Hallingtreff og her på Rørbloggen.
F.v. Hendrik Panman og Øystein Bjørløw i Kjeldaas, her i god revystil sammen med Are Strand i Alt i VA AS på Hallingtreff. Skal ikke se bort fra at de tre også blir å se sammen på scenen på Hallingtreff 2027 😉. (Foto: Jørn Søderholm)