Trenger vi egentlig ADK, nå når vi har fått fagbrevet anleggsrørlegger? Ja. ADK har nemlig (minst) én ting fagbrevet mangler. Otto Waale, en av Norges mest erfarne ADK-instruktører, orienterer.
Hei. Jeg er Otto Waale. Jeg er instruktør på noe av det viktigste og mest praktiske vi har i vannbransjen: ADK sertifiseringskurs.
I 2008 fikk jeg det første spørsmålet fra Norsk Fagutdanning AS om å være instruktør. Da lå jeg i skilsmisse og hadde to barn å ta meg av, og takket nei til tilbudet. I 2011 sa kroppen stopp, og jeg måtte ta et valg på hva jeg skulle gjøre videre. Da kom jeg på tilbudet fra Norsk Fagutdanning noen år tidligere, og tok kontakt igjen. Kontaktpersonen der husket meg, og sa de gjerne ville bruke meg som instruktør. Det ble starten på et lærerikt og hyggelig samarbeid.
Norsk Fagutdanning er Norges største leverandør av ADK1 sertifisering og resertifisering på landsbasis
Jeg begynte hos Norsk Fagutdanning i 2012. Der fikk jeg grundig opplæring, og ble med erfarne instruktører på mange kurs. Det ble mange timer med fordypning i faget før jeg var delinstruktør på noen kurs. Deretter følte jeg meg trygg og erfaren nok til å holde egne kurs.
Etter 12 år som Instruktør ser jeg hvor viktig det er med ADK1-ordningen, og ikke minst resertifiseringen der det legges mye vekt på nye lover og regler og en oppfriskning av kunnskap og ferdigheter.
Otto Waale i "studioet" der han møter elever til digitale ADK1-kurs.
Fra jeg var gammel nok til å tjene egne penger har jeg vært glad i fysisk arbeid. Jeg jobbet mange år i transport- og anleggsbransjen. Med kompetansebevis som truck-, kran- og maskinførerbevis var jeg borti mye variert fysisk og praktisk arbeid i bransjen. Tanken om å dele av erfaringene med andre vokste seg sterkere.
Les også: Holdninger og kompetanse i vannbransjen
Det første kurset jeg holdt var en positiv erfaring som ga mersmak. Hvert eneste kurs jeg har holdt siden den gangen har gitt hyggelig, interessante og lærerike møter med kollegaer i anleggsbransjen. Det er folk som tenker, snakker og lærer på samme måte som de jobber: Praktisk og konkret.
ADK1 er en forkortelse for Anlegg, Drift og Kontroll. Med et ADK1-sertifikat kan du legge hovedledninger og stikkledninger for vann og avløp i alle dimensjoner og alle tiltaksklasser
ADK1-sertifiseringskurs gir nødvendig kompetanse til teoretisk og praktisk utførelse av VA-ledningsanlegg, i samsvar med de krav som lover, forskrifter, normer, standarder og ADK fagplan stiller til et moderne ledningsanlegg.
Selve ADK1-kurset kan alle ta, uten bestemte krav til forkunnskaper. ADK1 sertifikat utstedes kun til fagfolk som har en av flere mulige kombinasjoner av erfaring, fagbrev eller bachelor/tekniker innen vann og avløp. Relevant praksis innen VA faget må dokumenteres med arbeidsattester fra arbeidsgiver(e).
ADK1s historie begynte på slutten 80-tallet, da de første kursene ble holdt. ADK1-Forskriften ble etablert i 1989 (Forurensingstilsynet/Forurensingsloven)
Kursene holdes over hele landet, fra Kirkenes til Lindesnes. Fram til dette ble skrevet i midten av september har jeg bare i år holdt 13 kurs i ADK1 og RE-ADK1 resertifiseringskurs.
Totalt med 229 deltakere på kurs gjennom årets første ni måneder.
Kursene foregår både fysisk og på nett. Før pandemien var det kun fysiske kurs som gjaldt. Da landet stengte ned i mars 2020 måtte vi tenke nytt – og fort. Vi heiv oss rundt, la kursmaterialet til rette for digital undervisning og inviterte deltakerne inn på Zoom og Teams. Mange deltakere synes det er fint å ta det på nett. De fleste arbeidsgiverne syntes det er greit ettersom de sparer tid på det. Men noen deltakere sliter med å få med seg alt foran en skjerm. Derfor kjører vi både fysiske og digitale kurs.
Et ADK1-kurs er etter fagplanen på 105 timer (84 timer teori + 21 timer praksis og 5 timer eksamen).
De 84 timene med teori går på nett eller fysisk i klasserom. Praksisdagene – som er mye av selve poenget i ADK1-opplæringen – samt eksamen på 5 timer gjennomføres alltid med fysisk oppmøte.
Les også: Vannbransjen trenger flere unge. Slik kan vi få dem inn
Praksisdagene innebærer et sett praktiske øvelser, der vi blant annet går gjennom dette:
Alt utstyret til praksisdagene har vi med i en ferdig rigget lastebil. Eller to lastebiler, for å være presis: Én i Tromsø som dekker Nord-Norge og én i sør som dekker området fra Trøndelag til Lindesnes. Her har vi med komplett verktøyskap og alle relevante deler og produkter.
De fleste steder holder vi praksisundervisningen under tak. Hvis vær og temperatur tillater det, foregår undervisningen ute.
Om det er behov for den praktiske ADK1-opplæringen? Ja, det kan du stole på.
Behovet er stort, og blir ikke mindre med årene. Snarere tvert imot. Vi har ofte deltakere på kurs som aldri har montert blådeler i kum. Som først når de kommer på praksisdagene får oppleve hvordan det er å fysisk håndtere disse delene, lære seg riktig montering, hvor viktig pakningene er og får prøve seg på riktig tiltrekking med momentnøkkel. Sistnevnte innrømmer mange at de aldri har brukt.
Når de først får lest seg opp teoretisk og deretter vært med på praksisdagene og egenhendig kjenne på hvordan dette skal gjøres, da gir det en ny forståelse og en større sjans for å unngå feil i neste omgang.
“Å, er der derfor ja?!”. Det er en av de vanligste setningene jeg hører fra deltakere på kurs. Og det er akkurat like moro å høre hver eneste gang deltakere høylydt gir uttrykk for at de forstår hvorfor ting skal gjøres riktig.
Noen mener ADK-1sertifisering kun er for håndverkerne hos entreprenørene. De som tror det, tar grundig feil. Alle de årene jeg har undervist i ADK1 har jeg mast på kommunene om at de bør utdanne sine egne folk.
Både folk som kan gjøre jobben selv, men også folk som skal ut å kontrollere at jobben entreprenørene gjør blir utført riktig. Jeg pleier å spørre elevene på mine kurs om de mener det er riktig at kommunenes folk bør ha ADK1.
Otto Waale driver oppdrett av rasen Maine Koon på fritiden.
Samtlige svarer ja til det. Man må ha riktig kompetanse også når man kontrollerer for byggherre og ledningseier.
Les også: Mitt møte med den norske VA-bransjen som ung ingeniør
Det er godt etablert at de utførende trenger den teoretiske og praktiske kunnskapen ADK1 gir. Nå har vi etter hvert også hatt flere VA-ingeniører med. Det er veldig hyggelig å se, og vi trenger mer av det. Både kommunale ingeniører og private prosjekterende konsulenter. Teori og praksis er to vidt forskjellige ting.
Jeg har selv sett hvordan ingeniører på ADK1-kurs har måttet tenke seg om når de ser hvor lang tid ting tar å gjøre.
Hvorfor gjøres det feil ute på anlegg?
Hvor mange av feilene skyldes stress og for liten byggetid?
Et ADK1-kurs gir en god innføring i hvor viktig det er å beregne tilstrekkelig tid til å utføre skikkelig arbeid.
For ikke lenge siden fikk vi anleggsrørleggerfaget som fagbrev. Jeg er med i heiagjengen som roper hurra for det. Fagbrevet er viktig for å sikre både kompetanse og status i denne viktige sektoren. Den jobben som utføres i grøfta er ekstremt viktig. Det er et faktum menigmann ikke har noe som helst forhold til. «Ute av syne, ute av sinn.» Folk flest blir bare sure fordi veier stenges og de ikke har vann i perioder.
Les også: Jørgen (19) tok anleggsrørlegger fagbrev. Derfor valgte han faget
Noen ser ut til å mene at anleggsrørlegger-fagbrevet skal gjøre ADK1 overflødig, eller også at ADK1 og fagbrev som anleggsrørlegger skal være sidestilt. I så fall mener jeg man går glipp av en vesentlig fordel ved ADK1: Resertifiseringen.
Man må holde seg oppdatert, uansett hvilket fagområde man jobber med. Holder du deg ikke oppdatert, så blir du fort utdatert. Spesielt når man bygger og reparerer samfunnskritisk infrastruktur som vann og avløp må vi sikre at folk holder seg oppdatert.
Det skjer mye nytt, det kommer endringer og nye lover og regler. Man er ikke ferdig utlært etter å ha gjennomgått et kurs én gang eller tatt fagbrev. Resertifiseringen som ligger i ADK1-systemet sikrer at folk blir oppdatert på utviklingen som har vært i faget de siste seks årene.
Det ligger ingen slik automatisk kunnskapsoppdatering i fagbrevet som anleggsrørlegger, og det vil være svært krevende å holde seg oppdatert i uten et strukturert opplegg rundt det.
Etter mange års arbeid med avløp ser jeg stadig tydeligere behov for effektiv desinfisering av verktøy og personell som jobber innen VA. Det slurves mye, vi vet det florerer med bakterier i avløp. Inkludert multiresistente bakterier, som det hvert år dør ca. 1,2 millioner mennesker av på verdensbasis. Vi sliter med effektiv antibiotika, og det er på tide å ta bakterier og virus på alvor.
Jeg mener personell som jobber i avløp skal beskytte seg selv, kollegaer og ikke minst familien, de må gjøre hva man kan for å ikke spre bakterier og sykdom i samfunnet
Nå har vi et astronomisk etterslep med utskifting av rørnett og øvrig VA-infrastruktur over hele landet. Et etterslep det vil ta mange år å ta igjen. Jeg mener staten må mer på banen og bevilge mer penger til infrastrukturen i bakken.
Det pålegges endringer i henhold til EU-direktiv som krever strengere krav til rensing. Det er veldig bra, miljøet må vi ta vare på. Men hva med kostnadene?
Selvkost er et fint ord. Det betyr at abonnentene må ta hele regninga for nødvendig oppgradering av nettet.
Er det riktig?