Behovet for å investere i vann- og avløpsinfrastruktur i kommunene fortsetter å vokse. 320 milliarder kroner må til de neste 20 årene for å sikre rent vann i springen og forsvarlig rensing av avløpsvann. Det får store konsekvenser for gebyrene.
Manglende investeringer kan i verste fall gå ut over liv og helse, og forringing av natur og miljø. Kommuner som ikke kan levere nok og godt drikkevann, eller ikke møter myndighetenes krav til rensing av avløpsvann, vil etter hvert få problemer med å utvikle sine lokalsamfunn. Vi ser eksempler på at nye boligprosjekter og næringsetablering må legges på is inntil kommunene oppfyller kravene i utslippstillatelsene.
De største kostnadene er forbundet med ledningsnettet som frakter drikkevann ut til innbyggerne, og avløpsvann tilbake til renseanleggene. Ledningsnettet må både bygges ut og fornyes, for å møte endrede kapasitetsbehov som følge av befolkningsvekst og endret bosettingsmønster, og fordi deler av ledningsnettet er gammelt og fungerer dårlig.
Ledningsnettet må både bygges ut og fornyes, for å møte endrede kapasitetsbehov og fordi deler av ledningsnettet er gammelt og fungerer dårlig.
I tillegg er det behov for å bygge ut kapasitet på vannbehandlingsanlegg og oppgradere gamle vannverk, blant annet for å møte krav til forsyningssikkerhet og håndtere konsekvenser av klimaendringer. Renseanlegg for avløpsvann må også bygges ut og oppgraderes for å møte myndighetenes rensekrav, og for å håndtere utfordringer knyttet til villere og våtere klima.
Samlet sett beregner Norsk Vann investeringsbehovet til ca. 320 milliarder kroner for perioden 2021 til 2040. Rapporten er utarbeidet i et samarbeid med Norconsult og SINTEF på oppdrag fra Norsk Vann. Over 70 prosent av investeringene vil være kjøp av tjenester og utstyr fra privat næringsliv - fra rådgivnings- og planleggingstjenester til anskaffelser av rørmateriell, bygg- og entreprenørtjenester. Investeringene de neste 20 årene vil i så måte stimulere arbeidslivet over hele landet, forutsatt at kommunene settes i stand til å gjennomføre dem.
Les også: Kun det beste rørmaterialet er godt nok
Kommunene er lovpålagt å yte vann- og avløpstjenester etter selvkostprinsippet. Det betyr at de som bruker tjenestene i hovedsak skal betale det disse tjenestene koster. Kommunene kan ikke tjene penger eller gå i overskudd på vann- og avløpstjenestene. I tillegg skal dagens brukere verken subsidiere eller bli subsidiert av fremtidige innbyggere.
Jeg mener derfor at innbyggerne i landets kommuner over lang tid betalt for lite for vann- og avløpstjenester. Kommende generasjoner må nå belage seg på å betale vesentlig mer. Et forsiktig anslag fra Norsk Vann peker på en dobling av gebyrene for gjennomsnittsabonnenten i norske kommuner. Det innebærer en økning fra dagens om lag 10 000 kroner i gjennomsnittlige kommunale vann- og avløpsgebyrer, til i overkant av 20 000 kroner. I enkelte regioner må man påregne gebyrer som passerer 30 000 kr i året.
Riktignok har flere store prosjekter knyttet til vannforsyning, vannrenseanlegg og avløpsrensing kommet i gang de siste årene, men dette er ikke nok til å hindre at landets samlede investeringsbehov i sektoren fortsetter å vokse med urovekkende takt. Myndighetskrav, befolkningsvekst, sentralisering og etterslep er årsakene bak utviklingen.
Ledningsnettet for drikkevann og avløpsvann i Norge går sju ganger rundt ekvator, og vi gjentar nesten til det kjedsommelige at behovet for å bytte ut gamle ledninger som skaper stadige utfordringer for sikker leveranse av drikkevann og fare for at urenset avløpsvann havner på avveie.
Vi har gode rapporter, basert på nye og presise analyser av den tekniske tilstanden på ledningsnettet, aldersfordeling, konsekvenser av klimaendringer, endringer i befolkning og vurderinger av planlagte nyanlegg i årene som kommer. Konklusjonen er at det er behov for å investere 81 milliarder kroner i ledningsanlegg for drikkevann, og 114 milliarder kroner i ledningsanlegg for avløp frem mot 2040. I tillegg må det investeres 65 milliarder kroner i eksisterende og nye vannbehandlingsanlegg, og 72 milliarder kroner i avløpsrenseanlegg for å oppfylle rensekrav og sikre natur og miljø.
Økte investeringer vil slå ut i kraftig gebyr-økning for abonnentene. Gjennomsnittlig gebyr for norske husholdninger vil om lag dobles fra dagens nivå på 9 500 kroner inkl. mva. For Nordland, Troms og Finnmark, samt Møre og Romsdal viser rapporten som Norsk Vann i samarbeid med Norconsult og Sintef har utarbeidet at det kan bli snakk om tredobling av gebyrene fram mot 2040. Lavest gebyrvekst vil Oslo og Viken ha, der det er mange mennesker å fordele investeringskostnadene på. For den enkelte innbygger er gebyrveksten avhengig av hvor mye kommunen deres allerede har investert i løpende utbygging og vedlikehold, og hvor mange abonnenter som skal være med på å dele regningen.
Norsk Vann har utgitt en egen rapport om det kommunale investeringsbehovet for perioden 2021 til 2040. Den viser at det er store regionale forskjeller.
Rapporten viser at det er betydelige regionale forskjeller, og det bør skape politisk bekymring også på nasjonalt nivå. Forskjellene forsterkes av andre faktorer som går i distriktenes disfavør, som tilgang på nok og riktig kompetanse og kapasitet til å planlegge, prosjektere og gjennomføre prosjekter i denne størrelsesorden sammen med lokalt næringsliv, muligheten til å standardisere løsninger og utvikle innovasjoner og teknologiløsninger, evne til å håndtere konsekvenser av villere og våtere klima som rammer vilkårlig, for å nevne noen.
Det gjør at vi reiser spørsmålet om ikke statlige tilskudd bør vurderes for den storstilte satsingen som mange kommuner står overfor, slik det ble gjort for å få fart på investeringer i avløpsrensing på 1970 og -90-tallet. Det vil sikre at vi kommer raskere i gang med den store jobben vi som nasjon har foran oss, bidra til å bremse usosial gebyrvekst, og sikre at kommende generasjoner ikke overtar enda større utfordringer og kostnader.
Les også: Fremtidens VA-løsninger er her i dag
For å lykkes trenger kommunene et godt rammeverk som setter dem i stand til å investere innbyggernes penger i gode, langsiktige og bærekraftige løsninger. Regjering og Storting kan ikke lenger ignorere bransjens innspill om utfordringene knyttet til en fragmentert og ukoordinert stat, med uklare og ofte kryssende ansvars- og myndighetsroller, og manglende avklaringer på sentrale og dimensjonerende områder som slambehandling og overvannshåndtering. Når nå Staten tvinger fram en storstilt utbygging av renseanlegg må også staten få på plass rammeverket for dette.
Når nå Staten tvinger fram en storstilt utbygging av renseanlegg må også staten få på plass rammeverket for dette, mener Thomas Breen. Her fra Nedre Romerike Vannverk i Lillestrøm.
Jeg mener det også er på høy tid å se på regelverket knyttet til selvkost. Her bør det åpnes for at kommunene kan bygge opp et fond i forkant av investeringer, samtidig som vi kan se på avskrivningsreglene for prosessanlegg. Det siste utgjør ikke de største kostnadene frem mot 2040, men i mange av våre mindre kommuner vil dette være en stor del. Da er det også feil at anleggene i stor grad avskrives på få år mens de skal virke for to generasjoner. Dette bidrar til at gebyrene vil svinge unødvendig mye og det kan diskuteres rettferdigheten i dette da anlegget nedbetales over en kortere tid enn det som vil være levetiden. Selvkostprinsippet bygger også på en rettferdig fordeling mellom generasjoner. Slik det fort kan bli nå er at annenhver generasjon må betale vesentlig mer for tjenestene.
All utbygging av vann- og avløp i Norge er basert på selvkostprinsippet. Abonnentene må betale for drift og utbygging. Her fra et fornyingsprosjekt i Drammen sentrum.
Jeg mener også både abonnentene og kommunen selv hadde vært tjent med ett godt benchmarkingssystem. Derfor bør regjeringen og kommunene sammen finne ut av hvordan dette kan ordnes på best mulig måte. Det vil bidra til at kommunene får bedre oversikt over tjenestekvalitet og hvilke områder de kan forbedre seg på, og abonnentene kan følge med på om kommunen leverer gode og kostnadseffektive tjenester. Norsk Vann har sammen med våre medlemmer utviklet systemet bedreVANN som kan være basis for alle kommunene i Norge.
Etter åtte år på Stortinget er jeg i den heldige situasjonen at dørene inn til de ulike politiske partiene er lettere å åpne for spørsmål som dreier seg om infrastruktur under bakken. I starten av april fremmet eksempelvis SV et representantforslag om nødvendige tiltak for å sikre vann og avløp. Forslaget ble til etter en møteserie vi har gjennomført på Stortinget denne vinteren. Forslaget skal behandles av Stortinget i løpet av våren. Forslaget peker på mange av de utfordringene Norsk Vann har jobbet med over tid. Jeg er glad for at SV setter fokus på disse temaene gjennom sitt representantforslag. Dette betyr at Stortinget må ta stilling til viktige politikkområder for vår bransje. I forslaget som er levert, og som skal behandles i løpet av våren, har syv konkrete forslag som Stortinget må ta stilling til.
I Osloregionen har flere kommuner gått sammen om et nødvann-samarbeid for drikkevann.
SV vil blant annet at Stortinget skal be regjeringen gjennomføre en statlig utredning om et nasjonalt system for nødvannsutstyr som et prioritert tiltak for å styrke beredskapsevnen på drikkevannsområdet. Videre utrede spørsmålet om ansvar for skader, og å modernisere lov- og forskriftsreguleringen av vann- og avløpsgebyrene og fremme nødvendige forslag for å sørge for dette. SV mener Regjeringen må fremme forslag om nødvendige endringer i vass- og avløpsanleggslova § 4 for å kunne gi et obligatorisk påslag på ca. 50 kroner per abonnent per år, dette som en del av nødvendige forslag for å sikre økt finansiering til vannkompetanse i årene som kommer.
Et av innspillene er også at Nasjonalt senter for vanninfrastruktur i tilknytning til NMBU på Ås nå må fullfinansieres gjennom statlige midler. Dette er innspill vi i Norsk Vann vil følge opp og gi våre høringsinnspill når saken skal behandles.