Dersom vi virkelig mener at vi skal bygge for de neste 100 år så må vi selvfølgelig ta i bruk den beste rørkvaliteten som markedet kan tilby. Derfor velger vi PE100 RC for våre VA-prosjekter i Kristiansand kommune.
Som kvalitetsleder i Kristiansand kommune legger jeg lista høyt når det gjelder kvalitet på materiell, både hvordan det behandles og hvordan det legges. Det er viktig at vi eliminerer eventuelle svake ledd i kjeden.
Samtidig er det alltid et spørsmål om kostnad. Jeg har i ulike sammenhenger vært tydelig på at kvalitet må telle mer enn pris. Feil valg er kostbart. Et eksempel er korrosjonsproblematikken. Korrosjon koster samfunnet enorme summer og er årsak til en rekke lekkasjer.
Jeg vil berømme produsentene av de ulike rørmaterialene. Kvaliteten ligger jevnt over på et høyt nivå. Kvalitetssikringen er god fra produsentenes side og de leverer den kvaliteten de lover. Unntak og uhell skjer fortsatt, men totalt sett mener jeg materialene er gode i motsetning til det som ble levert ut på 60- og 70-tallet. Da ble det sendt ut dårlig korrosjonsbehandlede støpejern, det var oksydasjonsproblematikk på PE-rørene mens PVC-rørene var preget av unøyaktig bearbeiding i ekstruderen.
Felles for alle rørmaterialer er at «evig eies kun et dårlig rykte». Det blir imidlertid helt feil å dømme en rørprodusent ut fra det som skjedde for 60 år siden. Teknologien er helt annerledes i dag, og vi må ikke handle ut fra et feil beslutningsgrunnlag. Vi må se på dagens kvalitet. Nordisk Polymark har vært en suksess til tross for noe «rusk i maskineriet» for noen år siden, da det ble brudd mellom brukerorganisasjonene og InstaCert. Ledningseierne har hatt andre kvalitetskrav og synspunkter som har gått et stykke videre ut over hva produsentene har ment å være nødvendig.
Utfallet har blitt at ledningseierne heretter har fått økt innflytelse. Konkret går dette ut på at ledningseiernes representanter nå er inne som likeverdige medlemmer, med egen stemme. Tidligere hadde man kun en rådgivende rolle, der det i praksis kunne ende med at råd og anbefalinger ikke ble tatt til følge.
Prinsippet er dermed at det er opprettholdt og videreutviklet en uavhengig tredjepartskontroll under produksjon av rør, og dette mener jeg er helt avgjørende for å holde høy kvalitet i Norden.
Rør med Nordisk Polymark merket må vi kunne stole på.
Vi er helt avhengig av tillit til produsentene, og et rør med Nordisk Polymark merket må vi kunne stole på. Jeg har ingen grunn til å betvile sertifiseringssystemet, og jeg har selv vært med i dette samarbeidet siden det startet for ti år siden. Det er viktig at systemet er transparent og at vi også får kjennskap til de feil som oppstår i produksjonen. Ingen er tjent med å hemmeligholde utfordringer i egen produksjon. Utfordringen blir at noen produsenter framstår som bedre enn andre, men jeg mener dette vil være kvalitetsskjerpende. Ingen produsenter ønsker å bli «prikkbelastet».
Et grelt eksempel på hvordan rør ikke skal lagres på et anlegg.
Hovedutfordringen i dag er imidlertid rørenes og rørmaterialets vei til anleggsplassen og selve utførelsen.
Lagring av rør er også et sentralt punkt. Trygg lagringsplass med solid underlag og beskyttelse er avgjørende. Røff behandling vil bety redusert levetid enten det gjelder støpejern, plast eller betong. Det beste er selvsagt å unngå skader.
Les også: Hva kan VA-bransjen lære av oljeindustrien?
Det jeg har merket meg etter mange år i bransjen er at selv om vi i mange tilfeller har samme beslutningsgrunnlag velger vi i noen tilfeller svært ulikt når det gjelder materialvalg. Dersom vi ikke finner en god forklaring på de ulike valgene, må det kalles en «kjepphest». Det er ingen grunn til at sammenlignbare nabokommuner skal ha ulike krav i sine VA-normer og lokale bestemmelser/standarder. Mange av disse kravene er ikke spesielt godt begrunnet, slik jeg ser det.
Ett konkret eksempel er kravet om strekkfaste systemer. Kristiansand kommune har sagt at vi ikke skal ha strekkfaste systemer ved bruk av mufferør, med mindre det er påkrevd i spesielle tilfeller. Såkalte spesielle tilfeller blir vurdert av kvalitetsleder i samarbeid med prosjektingeniører og planleggere. Den store fordelen med PE er nettopp at disse rørene er strekkfaste, mens utfordringen kan være manglende kompetanse på sveising.
Les også: "Den enkle metoden" - elektrosveising av PE-rør
Vi har laget vår egen sveiseprosedyre for sveising av PE-rør og nå vil denne prosedyren ligge som et vedlegg til vår VA-norm. Materialgruppa i Norsk Vann har fått et eksemplar, og mitt ønske er at denne prosedyren kommer inn i den nasjonale normen. Det er et eksempel på kompetanseoverføring i praksis, slik jeg ser det.
Har norsk vannbransje tapt 10 år på grunn av for dårlig
markedsføring av PE100RC? (Illustrasjonsfoto)
Det er ingen tvil om at PE stadig styrker sin posisjon i norsk rørbransje, og etterspørselen av PE100 RC tror jeg vil øke betydelig i årene som kommer. RC står for "Resistance to Crack".
Både under transport og på selve anlegget skjer det med jevne mellomrom at rør blir påført sår-, riper eller andre skader. Det er ca. 15 år siden de første PE100 RC-rørene kom på markedet. Dette materialet hadde en motstandsevne mot sakte sprekkvekst etter kjerv eller skade på mer en ti-gangen sammenlignet med det tradisjonelle PE100-røret. Det var et kvantesprang i kvalitetsforbedring.
Alt tyder dessuten på at det ikke er andre svakheter i RC-teknologien som forringer rørkvaliteten. Av en eller annen grunn ble ikke dette kvantespranget gjort spesielt godt kjent i det norske VA-miljøet. RC-rørene ble etter hvert mere vanlig innen gassmarkedet, men personlig skal jeg innrømme at det ikke er så mange år siden jeg første gang hørte om RC-kvaliteten.
Da jeg først ble kjent med det nye produktet tok jeg kontakt med andre fagfolk i norsk vannbransje, og mener i dag det er svært uheldig at dette produktet ikke ble tatt i bruk i langt større grad allerede for 10 år siden.
Jeg mener dette er en grov forsømmelse av bransjen. Her er det mange som har sviktet, men jeg ønsker ikke å benytte navn verken på personer eller produsenter for å fordele «skyld». Jeg har også registrert at selv ledningseierne har mottatt PE-100 RC med konservatisme og ganske stor skepsis, dessverre.
Jeg mener vi må lære av historien og jeg konstaterer at bransjen har gått glipp av 10 år der vi kunne benyttet et langt bedre materiale enn det som har vært benyttet i norske VA-anlegg. Vi har mistet 10 år, slik jeg ser det. Etter noen års erfaring burde vi sagt at det er dette materialet norske ledningseiere burde satse på. Men det skjedde altså ikke.
Min påstand er at RC-produktet ikke er blitt godt nok markedsført av rørprodusenter eller råvareleverandører. Jeg tør faktisk hevde at kvaliteten i noen sammenhenger er «snakket ned». I Kristiansand kommune er det kun PE100 RC som gjelder for alle trykkrør. Dette er lagt inn i VA-normen med fet skrift. Dersom vi mener noe med at vi skal bygge for 100 år må vi selvfølgelig ta i bruk den beste rørkvaliteten som markedet kan tilby.
Neste gang en viktig teknisk, revolusjonerende nyvinning kommer på markedet må vi ikke vente i nye 10 -15 år før vi tar den nye teknologien i bruk.
Om det er markedsførings-taktikkeri eller andre årsaker til dette vet ikke jeg, men produsentene må ikke overstyre at markedet må få innsikt og mulighet til å ta i bruk nye produkter når de foreligger. Det er noen mekanismer som hindrer åpen og god markedsføring, men de mekanismene er det vanskelig å få innblikk i, slik jeg ser det. Kanskje får jeg et svar etter dette blogginnlegget?
Nå er vi i den situasjon at flere VA-anlegg vil avgå med en for tidlig død, fordi vi ikke var oppmerksom på en rørkvalitet som holder 10 ganger så lang tid for sakte sprekkvekst etter påført kjerv som PE100, teoretisk sett.