Mye av VA-nettet og vannforsyningen er gammelt. Alt for mye av drikkevannet blir borte på veien. Noe må gjøres. Forsker Stian Bruaset i SINTEF har doktorgrad i fornyelse av ledningsnett. Han sitter midt i tre konkrete og spennende prosjekter som blir viktige på veien mot fremtidens vann og avløp. Her forteller han om det.
Store deler av vann- og avløpsnettet vårt er i dårlig forfatning. Det krever at vi setter fart på arbeidet med å skifte det ut. Dette er et godt kjent faktum, og de fleste er enige om at mye må gjøres.
Men vannsektoren er stor, og ikke spesielt presist avgrenset. Her har vi et mangslungent og til dels sprikende regelverk, spredte ansvarsforhold og mange aktører – som ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser. Det er derfor både naturlig og nødvendig at prosesser tar tid.
De siste årene har jeg jobbet med flere prosjekter som vil være viktige i den omfattende fornyingen vi står foran.
Her kan du lese mer om de tre viktigste og mest konkrete av dem, hva de består i og hvilke forbedringer som vil komme ut av dem. Til slutt et par ord om det som kan bli en spennende retning framover, men som ikke er et prosjekt ennå.
Gjennom noen heldige sammentreff av kontakter, valg og muligheter har jeg havnet i det som for meg er den mest spennende jobben jeg kan tenke meg: Som forsker i SINTEFs VA-avdeling.
Jeg visste allerede på videregående skole at jeg ville bli sivilingeniør, men ikke i hvilken retning. Rådgiveren på skolen tipset meg om faglinjen bygg og miljøteknikk ved NTNU, og den veien gikk det. Derfra gikk veien til jobb i VA-avdelingen i SINTEF, der jeg var fram til 2015.
Da fikk jeg muligheten til ta en phd – en doktorgrad – finansiert av offentlig sektor. Det ga meg en mulighet jeg ikke ville hatt ellers til å løfte karrieren til neste nivå. Det gir respekt og anerkjennelse i bransjen å ha kommet gjennom nåløyet og ordet sprer seg.
Phd-en har gitt et kraftig løft i mine muligheter nå etterpå, der folk i økende grad tar kontakt for å få meg med på andre prosjekter. Et vellykket karriereveivalg, som egentlig har vært nokså tilfeldig. Men det har hatt mye å gjøre med menneskene jeg har truffet underveis.
Doktorgradsarbeidet og mange gode prosesser med flinke folk underveis har blitt tre konkrete prosjekter som pågår nå, og som angriper tre ulike typer utfordringer i VA-nettet:
I doktorgradsarbeidet valgte jeg å jobbe med modeller og metoder for fornyelse av ledningsnett. Da det arbeidet var ferdig ville jeg lage noe praktisk brukbart, og omsette kunnskapen i en modell for fornyelse som kommunene kan bruke som verktøy i sitt arbeid.
Verktøyet står ferdig tidlig i 2023, som en nettside der kommunene får mulighet til å beregne nødvendige investeringer og rehabiliteringsnivå for sine egne, lokale ledningsnett. Verktøyet bidrar til å definere hva den enkelte kommune trenger å få gjort i sitt ledningsnett.
Kommunene får nå et nytt verktøy for å beregne investeringer og rehabiliteringsnivå. Bildet er fra Bergen. (Foto: Jørn Søderholm)
Det er nå klart til at de kommunene som var med på prosjektet fra begynnelsen kan teste det ut. Det vil si Oslo, Drammen, Trondheim og Bergen. Senere vil det bli bredere tilgjengelig også for andre kommuner.
Les også: Derfor tester Drammen kommune rør-i-rør til stikkledninger
Trondheim og Oslo har i fellesskap fått finansiering fra Forskningsrådet til å gjennomføre innovative anskaffelser på fornyelse av ledningsnett. Her handler det om at man definerer hva man ønsker å få gjort, i stedet for å definere en særskilt metode.
Når man fokuserer på hva man ønsker å få utført, da ligger det til rette for å skape mye utvikling.
RENVANN er et eksempel på det. Her utvikles det nå metoder som skal gjøre 100 prosent gravefri rørfornyelse lettere og mer tilgjengelig for drikkevannsnettet. Også nedover i mindre dimensjoner enn NoDig-metoder vi kjenner godt fra før, samt metoder som skal gjøre det mulig å fornye også ledninger med anboringer uten å grave.
VAVs testrigg, der Oslo kommune og Pipeliner tester vannstrømpe i bend. Bildet er fra høsten 2022. (Foto: Jørn Søderholm)
Lykkes det vil vi kunne øke fornyelsestakten. Man kan fornye mer ledning på kortere tid, og forhåpentlig billigere enn i dag.
Her foregår det mye spennende utvikling i samarbeid mellom kommuner, leverandører og oss i SINTEF. Senere i år skal vi begynne å teste teknologiene for å se om det har noe for seg også i møtet med praktiske utfordringer.
Les også: Utslippsfri utblogging og NoDig-boring i Oslo
Man skal ikke snakke mye og lenge om VA og vannforsyning før temaet lekkasjer dukker opp. Lekkasjeproblematikk henger tett sammen med fornyelsesbehov, men krever også sine egne løsninger.
Alt for mye vann lekker ut av vannledninger i dag. I snitt vet vi at 30 prosent av det vannet som produseres i norske vannverk forsvinner før det kommer fram til abonnentene. I Sverige er det samme tallet 20 prosent, mens Danmark ligger under 10 prosent.
Ja, vi har større utfordringer med klima og topografi som gjør det mer utfordrende i Norge. Men det betyr bare at vi må være mer innovative og jobbe hardere for å få ned lekkasjetallet. Det er ikke bærekraftig at 30 prosent av vannet forsvinner.
Prosjektet LEAKNOR går inn i lekkasjeproblematikken. Lekkasjer interesserer mange, og det er en spesielt stor interesse for det feltet hos blant annet kommuner og leverandører. Lekkasjeproblemene kan ikke hver enkelt kommune løse på egen hånd, men det må løses i samarbeid og gjennom deling av erfaring og kunnskap.
Det er hva LEAKNOR-prosjektet handler om: Samarbeid og kunnskapsdeling. Vi tester metoder og vi skal lage et beslutningsstøtteverktøy til hjelp for kommunene. Vi ser også til andre bransjer, og trekker inn teknologi som er kjent for andre men ny for VA.
Nå tester vi for eksempel kontinuerlig overvåking langs en ledning. Det skjer med en fiberkabel som ligger på ledningen, og som alltid lytter etter lekkasjer. Dette er offshore-teknologi som vi nå prøver ut på vann. Her ser vi også på muligheter for at en slik kabel kan trekkes inn i eksisterende ledninger, eller også om en slik kabel trukket inn i avløpsledning kan oppfatte lekkasje fra vannledningen like ved i fellesgrøfter.
Det er bygget et stort testanlegg for fiber hos IVAR utenfor Stavanger, og vi planlegger teste ut andre teknologier på det kommende vannsenteret på Ås.
Norsk Vann har et nasjonalt mål om at norsk vannforsyning skal komme under 20 prosent lekkasjer innen 2030. Med erfaringer fra LEAKNOR skal vi lage en "best practice" veileder, som vil være til hjelp også for mindre kommuner.
Ansvaret for de tre prosjektene jeg har orientert om her ligger hos hver sin kommune.
Alle prosjektene får finansiering fra Norges Forskningsråd. Dette er viktige bidrag til utviklingen av den norske VA-bransjen.
Fornyelse av rørene som ligger i bakken er vanskelig, uansett om vi plundrer med dagens NoDig-metoder eller graver opp og legger nytt. Trondheim har for eksempel en stor utfordring ved å grave i sentrum, på grunn av store muligheter for å komme borti arkeologiske problemstillinger.
Hva med framtidens VA?
Vi opererer fortsatt med vann- og avløpsrør gravd ned i bakken. De konseptene vi har i dag er utviklet for 100-150 år siden. Eller enda lengre, om vi inkluderer VA-anlegget i Versailles. Kanskje det ikke er den beste måten å gjøre det på? Kan hende må vi tenke i nye baner når vi skal snakke om framtidens VA. Dette er ting vi ser på nå. Her er det potensial til mye spennende arbeid fremover.