Plastrester etter PE-arbeid og etterlatte bøyer og tau fra montering av undervannsledninger er et problem for miljø og sikkerhet i Mjøsa. Erik Bøhleng skriver om hvordan Hias tar tak i det.
Jeg har fått anledning til å snakke om utfordringer med avfall og forsøpling i forbindelse med undervannsledninger i Mjøsa.
Det er en todelt utfordring.
Spon og plastrester
Spon, flis og avkapp fra arbeid med PE er det ene. Det vil si at rester fra bearbeiding og sveising av PE blir liggende igjen som forsøpling etter utførende entreprenør. Vi kan på ingen måte si at slikt avfall blir liggende igjen i store mengder.
Sånn sett er det et lite problem, som vi ser av og til.
Jeg synes det er litt rart at det skjer, om jeg kan være så ærlig. Slike arbeider utføres av profesjonelle fagfolk, ansatt i forhåpentlig seriøse bedrifter.
Hvordan er det med seriøsiteten og yrkesstoltheten når man lar smårask av plast bli liggende igjen etter seg?
Dette er plastrester som har blitt samlet inn fra naturen ved Mjøsa. (Foto: Hias)
Ja, det kan være litt plundrete å få plukket opp de minste plastrestene nede i gress og grus. Tid er tross alt penger. Men det er ikke særlig vanskelig å legge en presenning, duk e.l. på bakken der man driver arbeid med PE-ledninger. En duk som gjør det atskillig enklere å samle opp plastrestene.
Mikroplast i Mjøsa
Plast forsvinner ikke. Den brytes ned i stadig mindre biter. Gradvis skylles plastrestene ut av gress og grus. De havner i bekker, sluk og overvannssystemer, og ender til slutt opp i Mjøsa. Over tid brytes plastrestene opp i enda mindre biter, og blir mikroplast.
Mikroplast forbinder vi ofte med havet og plastavfall fra fjerntliggende land. Vi har mikroplast i Mjøsa også, dessverre. Niva - Norsk Institutt for vannforskning – har undersøkt Mjøsa. 20 ulike steder i Mjøsa ble undersøkt. Alle stedene ble det funnet mikroplast, noe som tas som en indikasjon på at det er mer mikroplast i innsjøer ved tett befolkede områder.
Ifølge Niva viser stadig mer forskning at mikroplast som er tilført ferskvann vil synke til bunns.
Nivåer av mikroplast på sjøbunnen kan derfor være en indikator på hvor utsatt en innsjø er for tilførsel av mikroplast.
Det ble funnet høyere antall mikroplastpartikler i Mjøsa på steder som er i nærheten av byer og tettsteder, veg- og båttrafikk, renseanlegg og elver.
De høyeste konsentrasjonene av mikroplast ble funnet i sediment utenfor Hamar og i sediment nær Mjøsbrua. Niva har vurdert det til at de vanligste mikroplastpartiklene var plastrester fra produkter som for eksempel plastposer, isopor og tekstiler. Rester fra arbeid med PE-ledninger er ingen stor bidragsyter til det. Men det hender, og det er så inderlig unødvendig.
Plastrester plukket opp i og ved Mjøsa. (Foto: Hias)
Plastrester som det er et et lite problem hos oss, og et lite problem hos våre nabokommuner. Antakelig er det et lite problem også i alle andre kommuner i landet. Men om du legger sammen de små mengdene fra alle kommunene der det er er et lite problem, så blir det en god del plast av det. Når slutter sånt å være et lite problem...?
Det er ingen selvfølge at fagfolk samler inn rasket etter arbeidet sitt. Derfor har vi i Hias begynt å stille krav om at alt avkapp, spon og annet avfall fra arbeidet blir samlet inn.
Bøyer og tau
Den andre utfordringen med avfall fra undervannsledninger i Mjøsa er et større problem: Bøyer og tau under vann.
Bøyer og tau fra flytting og senking blir hengende igjen på ledningen, etter at den er senket og ligger der den skal ligge på bunnen.
Bøyer festet i tau stikker opp fra ledningen som "spøkelsesfingre". Vi vet at folk har satt fast fiskeredskap og dregger disse tauene. Vi vet at folk har fått dem i propellen på båtene sine. Da utgjør det et reellt miljø- og HMS-problem vi må ta på alvor.
Nødvendig forsøpling?
Her vil jeg også sette spørsmålstegn ved nødvendigheten av denne type forsøpling. Ja, det er nødvendig å bruke riktige hjelpemidler for å posisjonere en ledning før senking. Bøyer og tau er nødvendige hjelpemidler. Men er det nødvendig å la det bli sittende igjen på ledningen?
Vi i Hias har begynt å å stille krav i anbudsunderlag at entreprenører dokumenterer at hjelpemidler som det blir samlet inn etter installasjon av ledningen. Slik dokumentasjon kan for eksempel være en logg med GPS-posisjoner på alt som er utsatt av bøye, gjerne kombinert med antall meter tau. Her skal det også framgå at bøyer og ca samme antall meter tau er samlet inn på de samme posisjonene.
Spon og flis fra arbeid med plastrør er et lite problem, som akkumulert blir et miljøproblem.
Etterlatte bøyer og tau er et seriøst problem som i verste fall kan skade folk. Det kan vi ikke akseptere.
Plastrester plukket opp i og ved Mjøsa. (Foto: Hias)
Om Hias
Hias IKS er et interkommunalt selskap, som er anleggseier og tjenesteleverandør på områdene vann og avløp for kommunene Hamar, Løten, Ringsaker og Stange.
Hias eier og drifter vannbehandlingsanleggene i Hamar og Stange og avløpsrenseanlegget i Ottestad, ca. 70 kilometer overføringsledning, ti pumpestasjoner, seks høydebasseng og seks målestasjoner. Hias leverer vann til ca. 56 000 personer og renser avløp fra ca. 60 000 personer.
Hias har god oversikt over virksomhetens konsekvenser for klima og miljø. Samtidig følges kvaliteten på produkter og tjenester opp relativt detaljert.
Hvert år gir Hias ut en Klima-, miljø- og kvalitetsrapport, som dokumenterer hvilken påvirkning selskapets aktiviteter har på det ytre miljøet.
Klimarapportering er et fokusert område, som samtidig er i en tidlig fase som styringsgrunnlag. De modellene som benyttes er i begrenset grad tilpasset vår type anlegg.
