Per Anders Kindberg (t.h.). Her sammen med rørlegger Marius Bjerkedal i Rørentreprenøren AS. (Foto: Jørn Søderholm, Praktisk Talt AS)
Når krybben er tom, bites hestene, sier ordtaket. Situasjonen har vært vanskelig i bygge- og anleggsmarkedet en stund nå. Rørleggmester Per Anders Kindberg (51) setter ord på det mange merker i arbeidsmiljøet.
Bygge- og anleggsnæringen står i en krevende situasjon. 2024 og 2025 har vært preget av fall i boligbyggingen, færre nye prosjekter og hardere konkurranse om jobbene som faktisk kommer ut.
Ifølge analyser fra BDO er aktiviteten i deler av næringen nede på nivåer vi ikke har sett siden finanskrisen, samtidig som kostnadsnivået og risikoen i prosjektene har økt betydelig.
Produksjonsaktiviteten i norsk bygg- og anleggsnæring har falt gjennom 2025. Tall fra SSB viser blant annet at aktiviteten i 3. kvartal 2025 var 0,8 % lavere enn kvartalet før, og at nivået ligger under året før. Det er særlig den spesialiserte bygge- og anleggsvirksomheten som trekker ned.
Flere konkurser ser vi også. Når marginene presses, tidsplanene strammes og usikkerheten øker, setter det ikke bare spor i regnskapene. Det setter også spor i folk.
Det er lettere å se når man har vært en stund i gamet. Jeg heter Per Anders Kindberg. Jeg er 51 år gammel, utdannet rørlegger og rørleggermester, eier og driver av Rørentreprenøren, med ADK og PE sertifikat.
Les også: Derfor er det så stille i VA-markedet
Rørleggerfaget ble et naturlig valg for meg, mye takket være faren min, også han rørleggermester. Riktignok pensjonert, men fortsatt engasjert. Å få være med far min på jobb satte sterke spor. Å oppleve gleden og vennligheten blant fornøyde kunder. Den gode stemningen blant håndverkerne, og maskintreprenørenes enorme ståpåvilje.
Ville bli rørlegger
La nok grunnlaget for at det ble et enkelt valg: Jeg skulle bli rørlegger. Som sagt så gjort, og det ble min vei videre. Jeg ble rørleggersvenn på 90-tallet og mester i 2004. Jeg har ikke angret en dag på det, og hadde uten videre valgt rørleggerfaget igjen. Kan hende jeg hadde vurdert det opp mot det nye anleggsrørleggerfaget, som heldigvis er på full fart inn.
I rørleggerfaget jobber vi tett på bygg og anlegg. Jobbfellesskapet er nesten som familie å regne. Mange flinke fagfolk og mye godt humør og ikke minst humor.
Helt fra starten som ung lærling likte jeg godt den fine dagsrytmen: Opp om morran, komme seg på jobb, diskutere og legge opp fremdriften over kaffe og frokost i brakka. Gjerne allerede fra 0630. Klokka syv forlot den godt stemte gjengen brakka, klare og motiverte til å utføre dagens oppgaver.
Mitt varsko: Sånn er det dessverre nesten ikke lenger. Kaffen er der, men stemninga, smilet, glimt i øyet, humoren og engasjementet er ikke i nærheten.
Ikke slik jeg ser og opplever det. i alle fall.
Les også: Samsnakking og samhandling gir resultater
Da jeg startet var det tøft arbeid, noe det fortsatt er. Iingen tvil om det. Men det var også mye godt humør, latter og fleip. Og det viktigste av alt; en grunnleggende respekt for hverandre, enten du var lærling, bas eller byggherre.
I dag opplever jeg et helt annet klima. Tonen er hardere. Tålmodigheten er kortere. Smilene sitter lenger inne. Det er mindre rom for småprat, mer irritasjon.
Hvorfor har det blitt sånn?.
Når krybba er tom…
Jeg tror ikke dette handler om at folk har blitt dårligere mennesker. Jeg tror det handler om press. Mange år med ytre press som sakte, men sikkert har endret hvordan vi oppfører oss mot hverandre – og hva vi tåler.
Først kom pandemien. Noen fikk hjemmekontor. Andre måtte møte på jobb som før, midt i en jungel av smittevern, restriksjoner og usikkerhet. Skillet mellom «kontor» og «felt» ble tydeligere. Så kom krigen i Ukraina. Deretter renta, prisene, uforutsigbarheten – og et marked som strammet seg brutalt til. Når krybba blir tom, bites hestene, sies det.
Det opplever vi nå.
Jeg merker det på telefonen. Ofte hører jeg allerede i første sekund hvordan dagen til personen i den andre enden har vært. Stemningen ligger der, som et bakteppe i stemmen. Noen ganger har jeg nesten lyst til å si: Skal vi legge på og prøve én gang til?
Les også: Trygt i kvikkleire - samspill i Norges største NoDig-kontrakt
Jeg møter anleggsledere som bærer på alt for mye ansvar alene. Når jeg spør: «Hvordan går det – egentlig?», da kommer det. Hele historien om søvnløse netter, økonomisk press, konflikter og ansvar fra alle kanter. Mange står i en skvis de knapt kan snakke høyt om. Det gjør vondt å høre.
Er det hardt på jobb, med press i prosjekter og skurr med kollegaer, så blir det fort press på hjemmebane også.
Vil vi ha det sånn? Tenk etter: Vil jeg ha det sånn eller vil jeg oppleves sånn?
Gråt og taushet
Jeg har sett lærlinger gå stille ut i bilen etter første arbeidsdag. Jeg har hørt voksne menn knekke i stemmen midt i en helt vanlig telefonsamtale. Jeg har kjent på den tunge tausheten og frustrasjonen som ligger rundt lunsjbordet når ingen orker å fleipe lenger.
Tilsynelatende opptatt med sitt, gjemmer seg bak f.eks telefonen. Jeg synes det er synd og veldig tungt.
Hva med deg, har du kjent på det?
Samtidig ser jeg unge fagarbeidere og svenner som kommer ut på jobb, fulle av motivasjon. Stolte unge gutter og jenter, blir møtt med tidspress, mye irritasjon, kjeft og dårlig stemning. Det forekommer både fra kunde, oppdragsgiver eller kommune.
Dette er noe vi i alle fall ikke trenger hvis vi skal rekruttere flere til bransjen vår. Det er derimot en veldig effektiv måte å støte bort ny generasjon arbeidsfolk på.
Vi må ta smilet og servicen og vennligheten tilbake, det er nå min påstand.
Marius Bjerkedal t.v. og Per Anders Kindberg i Rørentreprenøren AS. Her på et prosjekt i Sarpsborg, med sveising av en 710 vannledning. (Foto: Jørn Søderholm)
Vi i Rørentreprenøren jobber både på næringsbygg og anlegg. Forskjellene er mindre enn det mange tror. Det samme klimaet brer seg dessverre i begge leire. Den samme uroen. Det samme trykket. Og det bekymrer meg. Ikke nødvendigvis for min egen skyld – mest av hensyn til mine ansatte og deres familier og nærmeste.
Farlig språk
Jeg ble rørlegger fordi det var et yrke med stolthet, faglighet – og godt humør. Det var gøy å gå på jobb. I dag hører jeg stadig oftere folk si at de «holder ut», at man «står i det».
Det er et farlig språk. Ingen skal måtte holde ut arbeidsdagen sin over tid. Vi bruker så mye av livet i og på jobb,at vi må trives der. Noe annet er ikke bærekraftig. Jobben må gi energi, ikke ta energi. Og ikke minst bør man glede seg til å gå på jobb.
Les også: Samspill løste tøff VA-utfordring tett på E6 ved Ryenkrysset
Hjemme hos oss er vi fosterforeldre. Det har lært meg mye om mennesker. Om hvor sårbare vi kan være. Om hvor stor forskjell det gjør når vi ikke blir sett, eller hørt. Ser viktigheten av å bli møtt og snakket ordentlig til. Om hvor viktig det er å behandle hverandre – barn, unge og voksne – som mennesker og med respekt.
Den erfaringen gjelder 100 prosent også i arbeidslivet. Folk fungerer bedre når de blir behandlet skikkelig. Du vokser når du møter respekt. Du krymper i møte med kjeft og kulde. Uansett om du er 2, 20 eller 50 år.
Kontraktsverdi er viktig. Men hvilken kontrakt er verd at vi mister menneskeverdet av syne?
Raushet og lagånd
Jeg skriver ikke dette for å peke på noen. Jeg skriver dette fordi jeg ser noe jeg ikke liker, og jeg er bekymret for hva det gjør med oss. Hvis harde tider også skal bety hard tone, harde fronter og harde mennesker, da blir det dobbelt så galt.
Vi har nok av utfordringer i byggenæringen. Økonomi, fremdrift, krav, dokumentasjon, risiko. Da kan ikke også arbeidsmiljøet bli en slagmark.
Jeg savner raushet. Jeg savner at vi tåler litt mer av hverandre. Jeg savner at vi ser mennesket før rollen. Under hver eneste hjelm, bak hver jakke og vest, bak hver e-post og hver kontrakt, står det et menneske som prøver å gjøre en skikkelig jobb. Så godt det går, i en tid der mye er usikkert.
Vi spiller på samme lag. Det laget blir aldri bedre enn bakerste mann. Vi må ta lagånden og samholdet tilbake.
Jeg tror ikke løsningen er nye systemer, nye skjemaer eller flere pekefingre. Jeg tror løsningen starter med noe langt enklere: Med at vi bryr oss om hverandre. Med folkeskikk.
Eller enda enklere: Start med et smil og litt skryt til en i nærheten. Akkurat nå.
Hvordan står det ellers til i VA-markedet nå, egentlig? Hva venter oss videre?
Nettopp status, retning og realisme i VA-bransjen er hovedtema når bransjen samles på Hallingtreff i begynnelsen januar.
Der diskuteres marked, rammebetingelser og prosjekter. Der diskuteres også også menneskene som skal gjøre jobben, i en tid der presset er høyt og marginene små. Jeg skal dit, og jeg er spent.
