Kommunene i Drammensregionen har redusert vannforbruket med 30 prosent. Fortsatt er det ett tall de leter etter. Les hva Live Johannessen i Drammen kommune sier om det.
Siden 2004 har kommunene i Drammensregionen redusert vannforbruket med 30 prosent. Samarbeidet mellom Glitrevannverket og kommunene i regionen har gitt full vannmålerdekning, felles lekkasjekontroll og en etablert Vannstandard.
I 2020 mottok samarbeidet Norsk Vanns bærekraftpris.
Likevel er det ett spørsmål som fortsatt står ubesvart: Hva er et bærekraftig lekkasjenivå for de respektive kommunene?
Et samarbeid bygget over 20 år
Samarbeidet mellom kommunene i Drammensregionen har sitt utspring i et tydelig varsel. Rundt 2004 advarte det interkommunale Glitrevannverket sine fire eierkommuner om at uttaket av vann måtte reduseres. Hvis ikke måtte de begynne å lete etter en ny vannkilde, trolig langt unna. Kommunene tok signalet på alvor og etablerte en felles hovedplan for vannforsyning, med redusert forbruk som et av hovedmålene..
Les også: 100 meter vannledning i ett løft
Etter kommunereformen i 2020 ble samarbeidet utvidet og revitalisert, med felles systemer og tjenester på tvers av kommunegrensene. Felles lekkasjekontroll, felles GIS-løsninger og en egen Vannstandard som setter en felles kvalitetsnorm for arbeidet var blant tiltakene.
I dag har regionen full vannmålerdekning hos abonnentene, noe som gir et sjeldent presist datagrunnlag å jobbe ut fra.
Det er nettopp dette grunnlaget som gjør at Drammen nå kan forsøke seg på et spørsmål mange kommuner strever med: Hvor mye lekkasje er egentlig et bærekraftig lekkasjenivå?
Et forsøk som ikke ga svar
På Norsk Vanns årskonferanse i Hamar i september fortalte VA-leder Live Johannessen i Drammen kommune om arbeidet som er lagt ned siden samarbeidet oppsto.
Hun fortalte også at et tidligere forsøk på å tallfeste et bærekraftig lekkasjenivå ikke lyktes. I 2020 forsøkte Drammen å finne et eksakt tall basert på daværende Norsk Vann-rapport om temaet.
Live Johannessen i sitt innlegg på Norsk Vanns jubileumskonferanse i september. (Alle foto: Jørn Søderholm)
– Da fikk vi ikke en tydelig indikasjon på innenfor hvilket område det bærekraftige lekkasjenivået var - kanskje et sted mellom 20 og 40 prosent vanntap - en lang linje fremfor en ”dupp” på kurven, sa Johannessen.
Her får Live Johannessen t.v. prisen som årets mest aktive person av direktør Ragnhild Aarstad i Norsk Vann.
Nå prøver de igjen. Gjennom det nåværende samarbeidet Godt Vann er det satt ned et eget prosjekt med mål om å finne svaret. Prosjektet får bistand fra konsulentselskapet Envidan, og bruker blant annet akustiske loggere fra sveitsiske Gutermann og den norske analyseplattformen InfoTiles.
Dataene følges også opp gjennom Water Alert, en løsning fra den norske leverandøren Invera.
Les også: Lekkasjesøkerens bønn til rørleggeren
I tillegg deltar Drammen i et innovasjonsprosjekt med Kamstrup på fjernavleste vannmålere, finansiert gjennom Program for teknologiutvikling i vannbransjen. Det er en statlig tilskuddsordning som Folkehelseinstituttet forvalter på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet.
Tidligere har Drammen kommune fått finansiering av fra dette programmet blant annet til testing av rør-i-rør på stikkledninger (bildet over). Mye av lekkasjearbeidet ender til slutt med fysisk fornying av ledningsnettet, der mye gjøres med PE.
– Vi har ikke tallet ennå
I et intervju i forbindelse med en videoreportasje til Hallingtreff 2027, utdyper Johannessen hvorfor spørsmålet om tallfesting av kommunens bærekraftige lekkasjenivå er så viktig å få svar på.
– Vi har ikke tallet ennå. Men vi er veldig spent på om vi kan få det, sier hun.
For Drammen handler dette om mer enn et tall på et regneark. Det bærekraftige lekkasjenivået skal styre hvor mye innsats og hvilke ressurser kommunen legger ned i aktivt lekkasjesøk fremover.
– Det er viktig for å vite hvilken innsats vi skal legge ned på aktivt lekkasjesøk. Gjør vi for mye? Det tror jeg kanskje ikke vi gjør. Men hvor mye ressurser bør vi legge ned for å fortsatt redusere uttak av vann? Det er viktig for oss, sier Johannessen.
Et nasjonalt paradoks
Spørsmålet Johannessen stiller er det samme som Norsk Vann-rapport 239 i 2018 forsøkte å besvare nasjonalt.
Last ned rapport 239 (pdf)
Rapportarkiv hos Norsk Vann
Rapporten ble utarbeidet av Jon Røstum (da Powel, nå SINTEF) sammen med Annika Malm og Gilbert Svensson (RISE Research Institutes of Sweden)
Rapporten tar utgangspunkt i at norske kommuner sjelden vet nøyaktig hvor mye vann de faktisk mister, og at innsatsen som legges ned for å finne lekkasjer ofte rettes mot feil steder. I stedet for å foreslå ett nasjonalt måltall, konkluderer rapporten med at hver kommune må finne sitt eget akseptable lekkasjenivå. Dette tallet må være tilpasset egne ledningsnett, egen driftshistorikk og egen ressurssituasjon.
Det gjør Drammens forsøk til noe mer enn en lokal øvelse. Samme spørsmål stilles nå i kommuner over hele landet: Hvor mye ressurser bør legges i aktivt lekkasjesøk, og hvordan vet man når innsatsen er stor nok?
Lekkasjeløftet
Nå høsten 2026 kjører Norsk Vann i gang "Lekkasjeløftet", et flerårig prosjekt som skal gi kommuner en helhetlig og systematisk tilnærming til arbeidet med lekkasje- og fremmedvannsreduksjon.
Det bygger videre på tidligere arbeid (som begrepet "bærekratig lekkasjenivå" fra 2018 og nyere rapporter), for å tette gapet mellom teori og praksis ute i kommunene. Det involverer både store og små kommuner over hele landet, fra Porsanger til Kristiansand.
Programmet dekker både lekkasjer fra drikkevannsnettet og innlekking til avløpsnettet, og er rettet mot ingeniør- og driftspersonell i små og mellomstore kommuner.
Drammen kommune er med i et første pilotkull med noen få kommuner går i gang i høst, før programmet etter planen blir en fast del av Norsk Vanns kurstilbud.
Lekkasje i vannforsyningen er hovedtema på Hallingtreff 2027 i januar.
