Lekkasjesøkerne er vannbransjens Sherlock Holmes og doktor Watson. De finner fram til hvor lekkasjene er, og hører ganske enkelt om det er en stor eller liten lekkasje. Rørmaterialet spiller en stor rolle. PE-ledninger er for eksempel svært vanskelig å høre lekkasjer i. Men det er én installasjon der lekkasjer er enda verre å finne ut av. Lekkasjesøkerne Stein Andersen og Tony Sturle Karlsen i Oslo VAV har en innstendig bønn til alle som legger plastrør.
“Wooosh”?
“Hooohhhh”?
Eller en liten, plystrende “sssshhh”?
Lekkasjer i vannledninger er godt gjemt under bakken, men kan likevel både ses og høres. Det er det vi gjør på jobben. Vi jobber som lekkasjesøkere i Oslo VAV. Hver dag går vi ut på jobb for å finne lekkasjer på hovedstadens vannforsyning.
Sammen med våre ti kollegaer – totalt 12 lekkasjesøkere på teamet – fant vi 380 lekkasjer i fjor. Vi finner lekkasjer så godt som hver dag, og venter ikke at totaltallet for 2024 skal bli særlig annerledes enn fjoråret.
"Vanndetektivene" Tony Sturle Karlsen (t.v.) og Stein Andersen. Her på leting etter en lekkasje på en stikkledning i en av Oslos sørlige bydeler. (Foto: Jørn Søderholm)
..."hmmm. Der har vi noe, ja..." . Hva Stein og Tony fant? Se lenger ned. (Foto: Jørn Søderholm)
Yrke: Lekkasjesøker i vannbransjen
Det er en særdeles givende jobb, og vi gleder oss hver eneste dag til å dra ut på jakt. Her har vi fått anledning til å fortelle litt om hvordan vi gjør det, utstyret vi bruker og hvilke utfordringer vi møter som lekkasjesøkere. Først har vi lyst til å si litt om de en av de hyggeligste sidene ved jobben. Én ting er at jobben som lekkasjesøker er variert og utviklende.
Ingen dager er like, og vi må alltid være kreative og tenke nytt. Jobben gir også god kontakt med publikum. Vi drar ut på jobb med en godt synlig og “uniformert” servicebil, iført godt synlige gule arbeidsklær. Noen tror vi er parkeringsvakter, og kommer gjerne bort og spør om de kan parkere der og der.
I mange tilfeller finner vi lekkasjer på stikkledninger tilhørende sameier, borettslag eller boligeiere. Vi ønsker alltid å finne lekkasjene på kommunens egne ledninger, for da er det kommunens ansvar å reparere lekkasjene. Men lekkasjer på stikkledninger er dessverre vanlig, og da må vi overbringe dårlige nyheter til boligeieren. Alle er innforstått med at det er dyrt å grave opp og reparere en lekk ledning. Det er helt utrolig å se hvor godt de fleste tar de dårlige nyhetene. Veldig sjelden blir noen sure eller reagerer negativt.
Vi mener det er viktig å være bevisst på hvordan man presenterer problemet. Vi er veldig nøye med å være ydmyk i vår rapportering, ikke være bastant og buse ut med problemet. Derfor bruker vi alltid formuleringer som “…vi antar…” og “…vi har indikasjon på…”.
Viktigste verktøy i leting etter vannlekkasjer
Som lekkasjesøkere i landets største kommune har vi tilgang på det meste og det beste innen utstyr, verktøy og metoder. Vi får jobbe med dette hele tiden, og får dermed holde oss kunnskapsmessig godt framme i skoa. Våre aller viktigste verktøyer er akkurat det samme som våre kollegaer i vannbransjen forøvrig benytter seg av: Geofon og marklytter. Og den gode, gamle lyttestanga.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Vi jobber parallelt med både digital og analog marklytting. Den digitale er fin, blant annet fordi den gir mulighet til å stille inn høyder og viser lydene grafisk. Men det er fortsatt en elektronisk lyd. Den gode, gamle analoge marklytteren er stadig noe av det nyttigste vi har. Akkurat som et forvokst stetoskop som det legen bruker. Den analoge lyden vi hører “live” fra bakken under skoa er viktig for å stedfeste lekkasjen mest mulig nøyaktig.
Elektroniske loggere er også viktige. Både fastmonterte loggere ute på nettet og mobile loggere vi har med. I bilen har vi vi også mye annet verktøy, og datautstyr med like god tilgang på elektronisk kartverk som om vi satt på kontoret. Men geofon og marklytterne er det eneste utstyret vi ikke kunne greid oss uten. Ja, også hørselen da!
Kummene i vann- og avløpsnettet er våre viktigste informasjonskilder ute i felt, og gir oss uunnværlige lyttepunkter. Tilgjengeligheten varierer veldig. De fleste er greit tilgjengelig sommerstid. Men kummer gjemt under parkerte biler og inni hekker og busker er en daglig utfordring. Vinterstid kan det være tøffe tak, med kummer tildekket av snø og is. Vi spar mye snø og hakker mye is, for å si det sånn.
Vinter med snø og is gir ekstra utfordringer i jakten på lekkasjer (over og under). (Foto: Stein Andersen og Tony Sturle Karlsen)
Lekkasjesøk gjennom lytting på bakken er en treningssak. Gjennom dager, uker, måneder og år ute i felt er vi ganske gode på finne ut hvor det lekker, hvor store lekkasjene er og hvor mye det haster med å reparere. Buldringen fra et flakbrudd eller tverrbrudd i en stor ledning høres voldsomt ut, og vi hører greit på lyden av den om det er fare for at lekkasjen skal bryte opp gjennom bakken i løpet av kort tid.
Dimensjoner, rørmaterialer og lyden av lekkasjer
Dimensjonene og rørmaterialene i bakken under oss spiller en stor rolle. De gode gamle støpejernsrørene bærer lyden godt, og gjør det enkelt å stedfeste lekkasjer. Lekkasjer i rør av mindre dimensjoner lager mest lyd, og er enklest å lokalisere med marklytting. På større dimensjoner er det ikke like lett. Lyden forsvinner fort på dimensjon 300 mm og oppover.
Plastrør er ikke like enkelt for oss lekkasjesøkere, uansett dimensjoner.
Rør i PE og PP gir fra seg nesten ingen lyd. Allerede på dimensjoner fra 50 millimeter er det vanskelig å høre lekkasjer i plastrørledninger. Da sliter vi. Er vi heldige kan det være en messinghylse eller en annen metalldel som lekker. Da kan det gi litt mer lyd og er mulig å lytte seg fram til. Om det lekker i plastledningen hører vi ikkeno´. Det eneste vi hører da er romlingen i bakken ved store lekkasjer.
Tony Sturle Karlsen (t.v.) og Stein Andersen er to av 12 lekkasjesøkere i Oslo VAV. (Foto: Jørn Søderholm)
“Dessverre” har det blitt mer og mer vanlig å legge rør i PE. Det er enkelt å legge, og gir mye løpemeter rørledning for pengene. Det er også et materiale godt egnet for NoDig-metodene som blir stadig vanligere.
Med PE-ledninger i store dimensjoner – og derav følgende tykk rørvegg – blir det ekstra vanskelig for oss å finne eventuelle lekkasjer. Det er håpløst å finne ved marklytting. Da må vi ty til hydrofoner for å lytte inne i vannstrømmen.
Når vi har fått denne anledningen vil vi rette en innstendig bønn til alle som planlegger, bygger og dokumenterer anlegg i plastrør. Her ber vi – på vegne av alle landets lekkasjesøkere – om to ting:
1 Lokalisér alle skjøter, og loggfør posisjoner i kartverket
2 Gjør hver eneste kum klar til å koble til hydrofoner.
Hydrofon er en mikrofon som fanger opp og tar opp lyd under vann eller inne i en vannstrøm. Den kan kobles til gjennom en serviceventil, mellomring eller brannventil.
Lekker i skjøter og tilkoblinger
PE og PP er et solid rørmateriale. Det lekker så godt som aldri i selve plasten. Men skjøter og tilkoblinger er svake punkter der det kan oppstå lekkasjer, ofte på grunn av menneskelig feil. Vi vil på ingen måte disse sveisere og montører, og påstå at noen gjør en dårlig jobb. Vi bare påpeker at lekkasjer kan oppstå, og da bør det tilrettelagt for å finne lekkasjene greit og effektivt.
Et eksempel fra Oslo-området tidligere i år: På et helt nytt anlegg visste vi at det lakk, men ikke hvor. Anlegget går over et ganske stort område. Vi visste ikke hvor skjøtene var, og måtte manuelt finkjemme hele området før vi fant lekkasjen.
Med lekkasjelyd konstatert ga denne kummen en god bekreftelse på lekkasje, i form av et friskt innlekk (under). (Foto: Jørn Søderholm)
Strømperehabilitering av gamle ledninger er en ganske vanlig metode. Det er også den største fella for oss lekkasjesøkere. Man har strukket en strømpe gjennom en gammel ledning. Det gir en effektiv fjerning av lekkasjer på det gamle rørstrekket.
Men det hender det oppstår lekkasjer på slike strømpefóringer, og da som oftest fra en kobling i enden av strømpen. Hva skjer da? Jo, vannet renner utvendig langs strømpen. Det følger dermed rørtraseen pent og pyntelig, og kommer ut i den gamle lekkasjen som var grunnen til strømpeforingen.
Vi leter oss fram til lekkasjen. Senere kommer entreprenør til, graver opp, konstaterer at det lekker vann der og setter på en reparasjonsmuffe. Har de tettet lekkasjen? Nei. Vannet fra den lekkende koblingen renner bare videre til neste hull i den gamle ledningen.
Det er en type lekkasje vi har vært borti flere ganger.
Mer effektive i jakten på vannlekkasjer
Stadig bedre kartverk og elektroniske hjelpemidler gjør at vi kan jobbe bedre og mer effektivt. Et eksempel på det:
Før: Vi fikk utlevert et kart og jobber oss systematisk med leting gjennom et større område. Til slutt fant man som oftest lekkasjen.
Nå: Faste loggere i nettet står og passer på hele tiden. Gjør det mulig med en grovlokalisering av lekkasjen, og vi kan dra presist ut til steder der vi tror det er lekkasje. Det sparer oss for dager med lesing og etterforskning. Nå finner vi lekkasjer hver dag. Men mestringsfølelsen over å “få los” på lekkasjene er like moro hver gang.
Stein Andersen holdt et innlegg om lekkasjesøkernes utfordringer på Hallingtreff 2024. (Foto: Jørn Søderholm)
Vannbransjen er en av de viktigste sektorene i samfunnet vårt. Å få jobbe som lekkasjesøkere og bidra til å bekjempe vanntap er en ytterst meningsfull jobb. Vi er en del av et lag med sterkt engasjement for faget, der det er moro å gå på jobb hver dag.
Tusen takk for at du er så interessert i det vi gjør at du har lest helt til hit.
