Kan PE brukes i selvfall avløpsnett? Ja, så klart. Men andre materialer er lettere å velge. Hvorfor? Fagleder Tore Nygård i Østre Toten kommune skriver om hvorfor han gjerne vil bruke PE – og hva som forhindrer ham i det.
PE er et naturlig valg i vannledninger, i en avveining mot duktilt og PVC. PE har mye for seg også i selvfalls avløpsanlegg, men der er det ikke like vanlig.
Det har litt med tradisjoner å gjøre, og litt med noen faktorer som gjør det lettere å velge PVC eller betong til den bruken.
Først et par avsnitt om kommunen jeg representerer.
Østre Toten kommune
Østre Toten kommune i Innlandet fylke utgjør den største delen av Toten-distriktet i både areal og befolkning. Kommunens omkring 14 800 innbyggere deler på 561 kvadratkilometer. Nabokommunen Vestre Toten har til sammenligning omkring 12 800 innbyggere bosatt på 249 kvadratkilometer areal.
Omtrent 40 prosent av våre innbyggere bor i kommunesenteret Lena og tettstedene Kapp, Kolbu, Lensbygda, Nordlia, Skreia og Sletta. Resten av befolkningen er spredt rundt i bygder og på gardsbruk i kommunen. Vi jobber mye med spredt avløpsnett, og med å flytte abonnenter fra private anlegg over på kommunalt nett.
På vann- og avløpssiden har vi i likhet med andre kommuner våre utfordringer. Noe av det vil være gjenkjennbart mange andre steder, mens noe er mer spesielt for oss. Her skal jeg ta opp noe av det vi har "på blokka" på avløpssiden. Deriblant en type materialvalg vi ønsker å gjøre, men som blir begrenset av hindringer i verdikjeden.
Fagleder ledningsnett Tore Nygård i Østre Toten kommune. (Foto: Jørn Søderholm)
Resultatet: Kostnader der vi gjerne skulle brukt pengene på andre ting, samt noe unødige miljøbelastninger.
Innlekk på avløpsnettet
Med spredt bebyggelse har vi lite behov for de største dimensjonene. De største overføringsledningene hos oss er opptil DN400. Tradisjonelt har vi på avløpssiden brukt betong på dimensjoner fra 200 og oppover, og PVC på mindre dimensjoner.
En god del av avløpsnettet vårt ble bygget på 70-tallet, som en viktig bidragsyter til at Mjøsaksjonen (1973-1982) fikk kontroll på vannkvaliteten i Mjøsa. En enda større andel av nettet har blitt bygget på 80- og 90-tallet.
Vi ser i dag i blant annet i forbindelse med kamerakjøringer at mye av det lekker. "Heldigvis" er innlekk et større problem enn utlekk.
Men det betyr at overvann og grunnvann lekker inn i avløp, og fyller opp unødig i både rørnett og renseanlegg. Vi har mange pumpestasjoner som sliter, og som sender store mengder fremmedvann til renseanlegg eller ut i overløp.
En ting er at de eldste delene fra 70-tallet lekker. Det er litt skremmende at også anlegg fra midten av 80-tallet og utover 90-tallet sliter med det samme. Dette er rør som i utgangspunktet skulle kunne skilte med 100 års levetid, men som som i realiteten ikke er i nærheten av det.
Det er mye fokus i bransjen på lekkasjer i vannforsyning, og at produsert vann ikke kommer fram til mottaker. I mine øyne er det et like stort problem med avløp. Der er problemet motsatt: Veldig mye mer vann enn det som blir "produsert" fyller unødig opp i renseanlegg.
Rensing av fremmedvann
I kommunen har vi en betydelig variasjon av separat- og fellesgrøfter med vann og avløp. Før 1990 "levde" vann og avløp i stor grad hvert sitt liv. Da ble det lagt mye avløpsrør for seg selv. I 1990 tok kommunen over drift av vannverkene, og fellesgrøfter ble mer vanlig etter dette.
Vi har allerede i dag betydelige kostnader med unødig rensing av fremmedvann. Det blir ikke lettere med det som nå ser ut til å bli det nye avløpsdirektivet, som vil stille strengere krav til oss alle. Det blir mer og mer fokus på dette, og vi har noen krav på oss til å få kontroll på lekkasjer.
Avløpsanlegg skal være tette, og ikke lekke verken ut eller inn. Det er målet, selv om det kan virke som en nær håpløs oppgave. Vi er i en tidlig fase med å kartlegge behov og planlegge tiltak.
Ett av tiltakene er – eller kan være – mer bruk av PE i selvfall avløp og mindre bruk av PVC.
Ikke for at vi på død og liv må bruke PE, men vi ser at det kan være greit å vurdere som alternativ i visse tilfeller. Jeg mener å se at det er bedre hydraulikk i PE-rør, at det tåler litt mer av svanker og at man får en ledning med færre feilkilder i form av skjøter.
Kanskje er det også raskere å legge, totalt sett. Ikke minst med stadig flere entreprenører som begynner å bli komfortable med å bruke PE. På minussiden har vi utfordringer som ekspansjon og trykkavlastning.
Når bruker vi PE i avløp?
Akkurat hvilke tilfeller PE hadde vært å foretrekke er ikke så godt å si presist, men det har å gjøre med grunnforhold, kompleksitet i grøft, leggedybde og overfylling og dimensjoner.
Vi har de senere årene lagt ganske mange meter med selvfallsledning på 300 og 400, der vi har brukt PE. Dette er så nytt at det ennå er uråd å si noe om hvordan det fungerer over tid.
Fra prosjekt med legging av DN400 overføringsledning kombinert med påslippstank i PE. Deler av denne gikk under et fuglereservat, og ble lagt med styrt boring av Holland Boring AS. (Foto: Tore Nygård)
Vi er veldig spente på å se hvilken dom historien feller over den avgjørelsen, men vi har en tydelig forventning til at vi skal få den kvaliteten vi har kjøpt. Selv regner jeg med å bli såpass lenge i denne jobben at jeg får være med på å finne ut om det var en god eller dårlig investering.
Normalt vil betong fort være alternativet når man kommer opp i sånne dimensjoner. Ikke minst på grunn av omfylling.
Begrensning 1 – omfyllingsmasser
En god del av de eldste ledningene ligger i heller dårlige masser. Noen steder så dårlig at man blir rett ut sagt glad når man ser noen meter rør som ligger i pukk. Det er i dag et økende fokus på omfyllingsmasser, og bruk av stedlige omfyllingsmasser.
På avløpsledninger fra 70-tallet ble det brukt lite tilkjørt omfyllingsmasse. Ved kontroll av ledningsnettet i dag ser vi at det har gitt seg utslag i mye deformasjoner og fare for brist i rør.
Vi ser at det ikke fungerer spesielt godt på PVC. Vi vet at betong er det rørmaterialet som er minst følsomt på omfyllingsmasser, og vi ser med egne øyne at PVC er mest følsomt. Vi opplever det sånn at PE har større toleranser enn PVC på omfyllingsmasser, uten at det er så mange leverandører som i klartekst vil skrive en godkjenning på bruk av stedlige masser i omfylling.
Det er synd, og jeg mener hele bransjen trenger en klargjøring fra plastrørprodusenter på dette området. Ikke nødvendigvis bare i forbindelse med bruk av stedlige masser, men også med tanke på overgang fra høyverdig pukk til masser som tradisjonelt har blitt ansett som dårligere.
I hvilken grad kan vi for eksempel bruke "ned" mot masser av subus-type, og andre fraksjoner som ikke er så ettertraktet i markedet?
Mindre pukk gir større miljøgevinst
Klima- og miljørelaterte mål og krav er i sterk vekst. En av de raskeste og enkleste måtene vi kan hente inn gevinster på det området er ved å redusere produksjon og transport av pukk. Hvis vi kan gjenbruke masser som allerede er på grøftekanten, så vil det spare både innkjøpskostnader og miljøbelastning ved bruk av ny pukk.
Nyprodusert, høyverdig pukk koster mye i både miljøbelastning og kroner. (Foto: Jørn Søderholm)
Litt av utfordringen ved bruk av stedlige masser er at det kan være veldig væravhengig, og utsatt for snø, frost og fukt.
Det er et høyst interessant tema for oss som både skal betale kalaset og svare for miljømessige målsetninger. Hvor skal vi legge penga: I rørene eller pukken? Det er en type dilemma vi står i når slike prosjekter planlegges.
Begrensning 2 - ferdige rørdeler
I valget mellom rørmaterialer er det én faktor som dytter oss tydelig i retning av PVC, på bekostning av PE. Det er utvalget av ferdige komponenter til å bygge et anlegg med. Altså deler type bend, grenrør, stigerør, inspeksjonskummer, stakepunkter og sånt.
Der har vi en stor katalog å velge i på PVC-siden, men heller lite på PE. Jo, jeg skjønner at det vil være dyrt lagerhold med det.
Og jo, PE er et materiale det er relativt lett å bearbeide. Det er mulig å lage det meste av komponenter, men det hadde vært enklere å velge PE dersom noe mer av slike ting hadde vært tilgjengelig som hyllevare.
Det vil si løsninger for litt "kvikk-fiks-montering", gjerne ferdige med muffer på.
Her er det montert et stigerør for inspeksjon og vedlikehold. Dette ble utført på stedet av utførende entreprenør og i samarbeid med rørleverandør. (Foto: Tore Nygård)
I noen tilfeller ser feil i en del sånne ferdigkomponenter på eksisterende PVC-anlegg. Spesielt i tilkobling mot kummer er det mye som kan gå gærent. Før var det vanlig med kombinasjon av betong og PVC. Vi ser for eksempel en type Mabo-kummer og første generasjons spylegrenrør som ryker i sveiser. Dette sliter vi med anlegg så nye som fra slutten av 80-tallet, og vi har mange sånne rundt om.
Ringstivheten er også en del av vurderingen mellom rørmaterialer i avløp. Selvfallsanlegg legges ofte med rør i lavere trykklasse. Med så tynnveggede rør i et mykt materiale som PE blir ringstivheten deretter.
Begrensning 3 - priser og entrepriseform
Vi ønsker i større utstrekning enn tidligere å bruke totalentreprise i prosjekter. De siste to årene har vi kjørt flere prosjekter som TE, for å lære oss å bli gode på det. Ikke for at vi misliker den tradisjonelle modellen med beskrivelse og utførelsesentreprise, men vi ønsker å skaffe oss erfaring med totalentreprise for at vi bedre skal kunne avgjøre hva som er riktig å bruke på forskjellige typer prosjekter.
Ledningen under brua er en reservevannledning fra tidlig 80 tallet som ikke har vært i bruk på mange år. I høst måtte den brått settes i drift, etter at flommen tok med seg den gamle støpejernsledningen som lå i elva. Det var en av hovedledningen som forsyner en del av Skreia området. Etter en rask testing, kloring og igankjøring av noen gamle stengeventiler var Tore Nygård og hans kollegaer i kommunen spente på kvaliteten i ledningen som hadde vært uten trykk i mange år. Det gikk bra. (Foto: Jørn Søderholm)
Ikke minst fordi det kan være tidsbesparende på prosjektoppfølging.
Da møter vi på en ny begrensning i mulighetene til å velge PE: Prissystemet.
En konsekvens av totalentreprise er at vi som byggherre overlater flere valg til entreprenøren. Til nå ser vi at det fort betyr bruk av PVC på avløp hvis vi ikke har spesifisert noe annet. Vi kan spesifisere at det skal brukes PE, og vi har overlatt det valget til totalentreprenøren. Vi har noen engasjerte prosjekterende som er veldig åpne for å prøve andre løsninger.
Da har vi sett at de ikke får så mye støtte fra leverandører, som holder veldig på det de produserer. Men det bidrar uansett til en type positiv påvirkning av leverandørene. Den type påvirkning får vi mindre av ved totalentreprise. Da sier entreprenøren at de legger det de kan, og så ender det ofte opp i pris.
Billigst å holde materialleveransen selv
For entreprenøren blir det ofte håpløst å bruke PE, med priser som gjelder nær sagt fra dag til dag. Da setter de kilospris i stedet for meterpris, og med priser som varierer som nå greier de ikke å gi gode priser. Den prisen som blir innhentet i forbindelse med kalkylen kan de knapt gå god for på et prosjekt der det går 2-3 måneder før det blir iverksatt. Mye kan skje med prisen på den tiden.
I dag har vi et vanskelig marked der prisene har gått mye opp i hele verden. Vi har i flere tilfeller valgt å holde materialleveransen selv. Når vi begynner å regne på det ser vi at det gjerne blir betydelig billigere på leveransen.
Så, for å oppsummere: Vi skulle gjerne brukt mer PE på selvfall avløp i vår kommune. Det kunne vi brukt på nær sagt alle dimensjoner. Men det er ikke et opplagt valg. Noen ganger fordi andre materialer rett og slett er riktigere, andre ganger er de bare lettere å velge.
Takk for at du har vært så interessert at du har lest mine betraktninger helt ned hit.
