Vannledningene i Oslo er landets eldste med en snittalder på 59 år, mens det i resten av landet er en snittalder på 33 år. Her i Akershus, hvor jeg jobber, er alderen på vannrørene beregnet til 34 år og de eldste ledningene ble lagt i jorda i Nittedal i 1975.
Det er Statistisk Sentralbyrå som har beregnet snittalderen på de kommunale vannledningene i Norge, og det er til dels skremmende lesning. Vi trenger mer oppmerksomhet rundt konsekvensene av vedlikeholdsetterslepet i vannbransjen. Både vi og en rekke andre selskaper og kommuner har hatt et for lite fokus på vedlikehold fordi fokuset har dreid seg om økonomi og ikke hva investeringene betyr for sikkerhet.
Det er imidlertid ikke gitt at de eldste rørene gir størst utfordringer. Det er derfor viktig at vannverkseierne kjenner tilstanden til sitt distribusjonssystem, og kan utferdige tilpassede planer for drift og fornyelse. Det påpeker blant annet Mattilsynet i sin siste rapport.
Vi vet at store deler av norsk ledningsnett er fra 1970-tallet og andre deler av infrastrukturen er fra samme tidsperiode. Dette var en periode med til dels dårlige materialer. Det betyr at vi må komme i gang med vedlikeholdet.
Kommunalt system og offentlig fattigdom
En av de store utfordringene er at norsk vannbransje er en del av et kommunalt system som ikke er så opptatt av vedlikehold. Vi kjenner alle til uttrykket «offentlig fattigdom», og alle vet at det er dyrt å være fattig. Mangel på vedlikehold blir veldig dyrt for vår bransje. Forebyggende vedlikehold er noe av det billigste vi kan gjøre.
Selv om vann og avløp er basert på selvkostprinsippet tror de aller fleste kommunepolitikere at vann og avløp finansieres over skatteseddelen. Derfor er politikere opptatt av å ha lavest mulige gebyrer på vann og avløp.
Større enheter i vannbransjen – uavhengig av kommunegrensene
Huseiernes Landsforbund har satt fokus på kombinasjonen av vann, avløp, renovasjon og eiendomsskatt når de har synliggjort hvilke kommuner som er gode eller dårlige å bo i. Forbundet tar imidlertid ikke hensyn til hvilken tjeneste innbyggerne faktisk får for en lav pris. Derfor mener jeg det er viktig at vi kan etablere større enheter innen norsk vannbransje der vi kan utnytte ressursene på en helt annen måte enn i dag. Det betyr nødvendigvis ikke at vi går opp i kostnadsbildet, men at vi kan utnytte hver krone bedre enn i dag. Det betyr at vi må ha en strukturendring. Vi kan ikke styre ut fra kommunegrenser, og med små faglige enheter som gjør sitt beste ut fra sine begrensede forutsetninger.
Vi må løfte fram faget vårt
Klarer vi å løfte frem vårt fag vil vannbransjen bli mer synlig i det offentlige rom. Det betyr at vi må bli langt bedre på kommunikasjon. Vann og avløp er langt mer enn rør og produksjon av rent og godt vann. Det er også formidling av våre produkter og tjenester. I norsk sammenheng vil jeg trekke fram Oslo, Bergen, Trondheim og Drammensregionen når det gjelder ekstern kommunikasjon. Resten av landet er nærmest tilbakestående på dette området.
Askøy-saken må holdes varm
Det har aldri vært noe politisk insitament å gjøre noe med vann- og avløpstjenestene. Den beste, -og dårligste, reklamen vi har fått de siste årene er nettopp Askøy-saken. Det er først nå politikerne har våknet, men jeg frykter at Askøy blir glemt i løpet av et par-tre år. Vi som bransje må faktisk holde denne saken varm.
I tillegg til Askøy-saken trenger vi et mega ledningsbrudd på en motorvei eller lignende. En hendelse som stopper innfarten til Oslo eller Gardermoen og som gjør at hele samfunnsmaskineriet stopper opp. Dette for å synliggjøre den faktiske konsekvensen av ledningsnettets alder, samfunnsutvikling og utsatt vedlikehold. Utfordringen er jo at vi som bransje vil gjøre vårt aller ytterste for å utbedre bruddet og dermed begrense skadene så raskt som mulig. Det er jo vår plikt, men samtidig vil vi dempe effekten av bruddet.
Tenk deg at vi bare hadde sittet på gjerdet og latt vannet flomme ut og akseptert at alt stoppet opp. Da hadde vi blitt lagt merke til. Vi ville nok blitt et offer med kraftige beskyldninger om inkompetanse.
Les også: Privat vannverk sitter med et stort ansvar
Viktig med god vann-beredskap
Det er ikke mange månedene siden vi hadde en uønsket hendelse i forbindelse med et jordras i Nittedal. Her oppsto det brudd på hovedvannledningen. Vi i NRV oppdaget dette umiddelbart og orienterte teknisk etat og ordfører i kommunen. Utfordringen i de aller fleste kommuner i Norge er at de har et beredskapssystem der de setter stab og løser krisen det første døgnet. Etter ett døgn eller to er hele staben utslitt, fordi kommunene er organisert ut fra drift og ikke ut fra hendelser som pågår over tid. Der er vi i NRV, som et interkommunalt selskap, mer robuste ved at vi har en helt annen fleksibilitet enn den enkelte kommune. Med en totalmodell, der vi eksempelvis kunne hatt hele Romerike som ansvarsområde, ville vi hatt ressurser til å drifte alt av vann og avløp uten en stor ekstra belastning på den enkelte ansatte i forbindelse med uønskede hendelser.
Jeg vil understreke at Nittedal kommune gjorde en god jobb ut fra sine forutsetninger, og kommunens innbyggere var godt fornøyd, men det er en erkjennelse at kommunen alene ikke har den fleksibilitet vi som et stort interkommunalt vannverk kan stille opp med, både bemanningsmessig og kompetansemessig.
Bedre på drift enn hendelser
Jeg vil hevde at vi som bransje er gode på driftsberedskap, men ikke fullt så gode på hendelsesberedskap. Derfor har vi satt et sterkere fokus på hendelser, noe også hele bransjen jobber med. Vi må se på hendelser som påvirker den totale driftssituasjonen. Vi har fokusert mye på hendelser som ledningsbrudd og pumpehavari, men nå må vi også forholde oss til cyber-angrep og terrorhandlinger. Strømbrudd er også en krevende situasjon. Beredskapsstudiet i regi av Høyskolen i Innlandet og Norsk Vann er viktig i denne sammenheng, og vi i NRV og NRA utarbeider modeller for hvordan vi kan forhindre uønskede hendelser.
Det må investeres over 240 milliarder kroner på vann
Det er viktig å øke fokuset på drikkevannsområdet for å hindre fremtidige problemer, og bedre tilstanden ytterligere. For å bedre statusen til drikkevannet i Norge, må det først og fremst jobbes målrettet med oppgradering av distribusjonssystemet. Kommunene anslår et samlet investeringsbehov i vannforsyningen på over 240 milliarder kroner, der den største andelen er planlagt brukt til oppgradering av drikkevannssystemet. Arbeidet med å knytte ledningsnettet sammen med nabo-regionene er også viktig, slik at vannverkene kan hjelpe hverandre med reservevann dersom behovet skulle oppstå.
Slik ser det ut i fjellanlegget til NRA. Nå utvides anlegget for å styrke og utvide dagens sentralrenseanlegg. Planen vil omfatte en endring av plassering av funksjonene i fjellanlegget, samt en ny teknisk tunnel som forbinder fjellanlegget med daganlegget.
NRV har etablert et nødvannssamarbeid med Ullensaker og Oslo for å dekke gjensidige behov.
Det er de store interkommunale selskapene og Oslo VAV som er lokomotiver også i arbeidet med å se på framtidig ledningsstruktur. Igjen er det kommunegrensene som begrenser utviklingen her i landet. Spørsmålet er om dette er noe samfunnet er tjent med og om det ikke er på tide at politikerne våkner opp fra dvalen og innser at vannbransjen også må gjennom den omstruktureringsprosess kraftbransjen allerede har vært igjennom. Vi har ikke råd til å fortsette dagens organisering og praksis. Til det er infrastrukturen for kostbar.
Vi kan med respekt for framtidige generasjoner ikke bruke opp og overlate regningen til dem og unnlate å ta innover oss at dagens infrastruktur, som vi nyter godt av og er bekostet av våre foreldres generasjoner. Det er viktig å videreføre generasjonsprinsippet. Det innebærer at vi overtok en infrastruktur fra foreldregenerasjonen som vi vedlikeholder og reinvester slik at kommende generasjoner overtar en infrastruktur på lik linje med hva vi overtok.
Reservevannsamarbeid med Ullensaker
Arbeidene med etablering av en gjensidig reservevannløsning med Ullensaker og Oslo har pågått de siste to årene. Blant annet etableres det en ledning fra Frogner til Kløfta i samarbeid med Ullensaker kommune for å realisere en avtale om gjensidig reservevannforsyning mellom NRV IKS og Ullensaker kommune.
Traseen går vest for E6 på hele strekningen fra Frogner til Kløfta. Gardermobanen krysses to steder, sør og nord for Kløfta. Ledningen legges stort sett i tradisjonell grøft, men det benyttes også styrt boring. Totalt sett vil det bli bygget cirka 10 km ny vannledning i 710 mm. Glimt fra arbeidene kan du se her.
Kraftbransjen har gått foran
Det er ingen grunn til at vannbransjen ikke skal gjøre det samme som kraftbransjen. Vi må ta med oss det positive fra denne bransjen. Det mest positive er leveringssikkerheten. Vi må også sørge for at våre abonnenter har vann av god kvalitet, - alltid. Det er en utfordring av Mattilsynet åpent innrømmer at de setter mindre krav til de små vannverkene enn de store. Vi kan ikke ha det slik at kunder av et lite vannverk skal ha dårligere kvalitet, beredskap og leveransesikkerhet enn kunder ved et stort vannverk. Utfordringen er at de små vannverkene ofte driver rimeligere enn de store fordi de unngår de fordyrende pålegg de store er pålagt av myndighetene å følge. Når da de store beskyldes for ikke å være kostnadseffektive nok, ja så blir det helt feil. Dermed har vi en «høne å plukke» med Mattilsynet.
I vår region har vi en hovedplan som går over 16-års periode. Den gjeldende planen går fram til 2033. Dette er viktig for å foreta nødvendige investeringer på et riktig tidspunkt for å holde kostnadsbildet på et fornuftig nivå. Forutsigbarhet er viktig for våre eierkommuner. Riktige investeringer på riktig tidspunkt er et samfunnsøkonomisk viktig grep. Derfor forventer jeg at kommunepolitikere også er seg bevisst på at det kommer en periode etter at de selv går ut av politikken. Hvordan tør en politiker å la være å ta de riktige investeringene til rett tid når de om 10 år kanskje må betale dobbelt så mye i avgifter fordi de gjorde feil prioriteringer?
15 år siden vannverksskandalen
Dermed må jeg noe motvillig innrømme at jeg har en «høne å plukke» også med lokalpolitikerne på Nedre Romerike. Jeg blir ofte møtt med den mye omtalte vannverkssaken når de ikke ønsker å diskutere verken organisasjon eller framtidig investeringsnivå. Politikerne vil ikke ha en ny vannverkssak på Nedre Romerike. Det politikerne glemmer er at dette er en mistillit både til dem selv og til oss som nå er i ledelsen i NRV/NRA. Det er helt nye personer som nå leder organisasjonene. Vannverkssaken var kort fortalt et underslag og svindel, mens infrastrukturen som ble bygget i denne perioden var framtidsrettet og god.
Det er nettopp den gode infrastrukturen vi nå har nytt godt av i mange år. Dermed blander politikerne kortene, og de er lite profesjonelle i sin holdning. De ser ikke det totale bildet, og uttaler seg ut fra manglende forutsetninger. Det er 15 år siden vannverksskandalen på Romerike, og nå må vi bli ferdig med dette.
Som daglig leder i NRV/NRA er jeg er opptatt av å gjøre en best mulig jobb for vår region og for samfunnet i framtida. Vi har et viktig samfunnsoppdrag og vi har en klar strategi for hvordan vi skal løse dette oppdraget. Dersom våre eiere velger en annen løsning enn det vi som fagpersoner foreslår så er de i sin fulle rett. Men da må de også ta konsekvensene av sine beslutninger. Det vil vi bli svært klare på.
I hovedplanene for vann og avløp i perioden 2018 til 2033 legges det opp til investeringer på nærmere fire milliarder kroner i NRV/NRA. Våre politikere ser på dette som et skremmende stort tall. Vi ser på fire milliarder fordelt på 16 år og fordelt på hver enkelt innbygger i vår region. Summen pr innbygger er på ingen måte avskrekkende, selv om totalsummen kan virke avskrekkende. På dette området må vi som jobber med dette hver dag bli mye bedre til å formidle vårt budskap og forklare hvorfor investeringene er nødvendig. Så er det samtidig et paradoks at til tross for fire milliarders investering vil vann og avløp fortsatt være betydelig rimeligere for en husholdning enn kostnadene til bredbånd og mobil.
Det er viktig å øke fokuset på drikkevannsområdet for å hindre fremtidige problemer, og bedre tilstanden ytterligere. For å bedre statusen til drikkevannet i Norge må det først og fremst jobbes målrettet med oppgradering av distribusjonssystemet.
Smarte løsninger må komme
Spesielt innen avløp ser jeg flere smarte løsninger de nærmeste årene. Vi kan ha et overordnet trafikkstyrings-system på avløpet i forbindelse med store nedbørsmengder. Målestasjoner forteller oss hvor mye nedbør som kommer i de ulike sonene og dermed kan vi holde tilbake avløp fra soner med lite nedbør for å gi plass til soner med mye nedbør. Dermed utnytter vi transportsystemet langt bedre enn i dag. Det forutsetter imidlertid samarbeid over kommunegrensene, for det er kommunene som eier infrastrukturen. Jeg mener vi har en plikt til å utnytte ressursene på best mulig måte gjennom samarbeid, men evnen til overordnet prioritering og samarbeid er dessverre ikke alltid tilstede.
På vannsiden er det en kjent sak at vi har en stor utfordring med vannlekkasjer. Med smarte vannmålere i husstandene og sonevannmålere kan vi raskt oppdage hvor lekkasjen har oppstått og hvor omfattende den er. Denne informasjonen må vi benytte for å foreta rehabilitering der behovet er størst. Selv har vi god erfaring med satellittfotografering for å finne lekkasjer. Her har vi spart betydelige summer i en forsøksperiode, selv om det ikke erstatter dagens lekkasjelytte-teknologi.
Et spesielt eksempel på framtidens løsning på vannsiden er at vi kan etablere online vannmålere som en tjeneste for hjemmesykepleien. Dersom en beboer ikke bruker noe vann en morgen er dette et signal til hjemmesykepleien å sjekke om beboerne er borte eller om noe har skjedd. Det gir bedre velferd og er god samfunnsøkonomi at eldre mennesker kan bo hjemme lengst mulig. Her kommer selvsagt personvernet inn, og så må det veies opp mot tjenestens nytte og sikkerhetsaspektet for de aktuelle personene. Rent datateknisk er mye allerede løst, men vi har en gammeldags tankegang i måten vi håndterer slike saker på.
Klimanøytrale – uoppnåelig mål
Vann kan aldri bli hundre prosent klima-nøytralt, men på avløpssiden er det så mye å hente at bransjen totalt sett vil bli klimanøytral. Vi har nå planer om bygging av biogass-anlegg, og vi vurderer også bruk av solcellepaneler, bruk av varmevekslere i rentvannbasseng og avløpsbasseng. Ved å redusere temperaturen i rentvannbassengene vil man i sommerhalvåret få kaldere vann, noe som slår positivt ut i klimaregnskapet. Vi kan hente ut energi ved å erstatte trykkreduksjonsventiler med en turbin som samtidig kan produsere strøm. Innen biogass har vi også et inntektspotensial som kan redusere det totale kostnadsbildet betydelig i løpet av få år. Vi håper å gå direkte til hydrogen. Det vil ta noen år før dette markedet er modent, men hydrogen er en bedre energibærer enn et stort og tungt batteri. I klimapolitikken vil jeg hevde at den politiske vilje så langt ofte har vist seg å være større i ord enn i handling.
