I mange ti-år har vann- og avløpstjenestene i Norge blitt omtalt som «de hemmelige tjenestene». Dette har endret seg de siste årene, men fortsatt er det behov for mye folkeopplysning. Bransjen er også beskyldt for å være konservativ. Etter over 40 år i bransjen må jeg (midt i bildet over) innrømme at det fortsatt er sant. Jeg har mange ganger stilt meg spørsmålet om vi som er kommet godt opp i voksen alder er i stand til å bidra til innovasjon i praksis. For mye kontroll og konservatisme fremmer ikke innovasjon. Derfor må vi sette vår lit til kommende generasjoner.
Hvilke utfordringer har vi så under bakken? Jeg vil gjerne fortelle en liten historie fra virkeligheten.
En historie fra det underjordiske
Det var en gang et grått støpejernsrør som lå stille og fredelig i jorden med 1,5 meter overdekning og forsynte glade borgere med livets vann. Om sommeren var det behagelig varmt og vinteren var slettes ikke verst den heller. Noen få varmegrader nede i det underjordiske gjorde livet attraktivt for meitemark, skolopendere og skrukketroll. Det var hyggelige møter på overflaten av støpejernsrøret, noen ganger på oversiden og noen ganger på undersiden avhengig av grunnvannstanden som pendlet opp og ned i takt med vår herres nedbør. Disse krypdyrene var et hyggelig innslag i hverdagen, de kilte litt og de klødde litt, men sosialt selskap kan ikke undervurderes i en ellers støpejernsgrå og mørk tilværelse.
Høyt trykk på røret
Det var tunge bører å bære for ledningen, over lå 1,5 meter med delvis bra komprimerte fyllmasser og fra siden trykket det geotekniske jordtrykket som holdt den sirkulære formen på plass. Det var et slit, men hva skulle man gjøre? Hadde tross alt vunnet anbudskonkurransen mot asbestrørene og trerørene, ja leirrør hadde også vært med i kampen, men sprukket på oppløpssiden. Det var jo noe å glede seg over.
Ellers irriterte en leirklump som lå delvis og dekket første kvadrant over en ca. èn meter lang strekning i et myrområde. Her var det surt og ufyselig. Noen klor ioner hadde også bosatt seg her etter siste istid. Det verste var at oksygenet ikke kom frem til røroverflaten og at grunnvannet pendlet opp og ned. Det virket som om alle disse negative kreftene og molekylene arbeidet sammen for å gjøre tilværelsen "vanskelig". Dette ville bli tøft å holde ut i det lange løp.
Les mer på vår fagside om PE-rør: PE-rør - det fleksible og sterke valget
Forventningspress
Byggherren var jo blitt lovet 50 års levetid og man følte dette forventningspresset. Kunne vel ikke kapitulere, selv om groptæringen i den utvendige overflaten i myrområdet hadde kommet langt bare etter fem år. Her gjaldt det å stålsette seg.
Ryggen begynte også å bli litt stiv, spesielt på strekningen der kroppen hvilte på to spisse steiner som den ubarmhjertige entreprenøren hadde lagt under buken den dagen det regnet og var ufyselig i grøfta. Ingen kontrollør hadde vært til stede, det var typisk.
Hvor lenge kunne man klare å holde molekylene sammen i en slik situasjon, før eller seinere ville alt bli revet over i et komplett tverrbrudd. Spørsmålet var ikke om, men når dette ville komme. Han var jo den beste i markedet den dagen han ble puttet i jorden, men allerede etter noen få år angret han for å ha påtatt seg jobben.
Les også: Ledningsnettet i går og i morgen
Belastningene
Ingeniørene hadde visst ikke helt skjønt hva som skjer her nede i jorden. Det er forskjell på skrivebord og varm kaffe sammenliknet med ukomprimert jord og sølevann. Ringstivheten og det statiske trykket hadde de nok forståelse for, men hva med temperaturkreftene, strekkreftene i lengderetningen, frostbelastningen, for ikke å snakke om trykkstøtene. Hver dag i 12 tida kom en skikkelig knockout som rystet både kropp og væske. Den "jævla" driftsoperatøren, han hadde jo ikke tid nok til å stenge ventilen langsomt. Ellers tok han jo livet med ro. Forstå det den som kan, men litt opplæring hadde sikkert hjulpet for alle aktørene på jordens overflate.
Men her nede, her må man kjempe kampen alene. Fine formler, kloke ord og ryktet om sterkere rørmaterialer i fremtiden kommer ikke til nytte.
Biltrafikken er blitt for stor til tross for gode løfter fra politikerne om grønt skifte og mere kollektivtransport. Veien må frem over ryggen på det stakkars grå støpejernsrøret som har mer enn nok med å holde seg i live. Illustrasjon: Dordi Skjevling, COWI Hønefoss
Veien skal frem
Så en dag bestemmer borgerne at en ny vei må bygges. Biltrafikken er blitt for stor til tross for gode løfter fra politikerne om grønt skifte og mere kollektivtransport. Nei, veien må frem. Og hvor? Selvfølgelig over ryggen på det stakkars grå støpejernsrøret som har mer enn nok med å holde seg i live.
Entreprenøren med sin gullkantede kontrakt sjakter av veitrauet så tennene på graveskuffen nesten slår "støpejernsrystelser" på ledningen. Tåler du den, så tåler du den. Når snoren klippes av den ordførende mester, har telen allerede begynt å krype nedover mot det underjordiske. Fremdriften hadde selvfølgelig sprukket.
Der det før var deilig hvit snø med skispor, var det nå svart asfalt sirlig måket av tunge brøytebiler med støttillegg. Uten isolerende snø, men i stedet sprengkulde på vei mot en ny istid mot klimaforskernes vilje, var ikke frosten sen med å bane seg vei nedover i bakken. Overdekningen var ikke lenger tilstrekkelig til å frostsikre det frysende røret. Dårlig sirkulasjon i vannstrømmen var det også blitt, de hadde visst lagt en ny stor PE ledning som skulle overta hovedvannforsyningen. Lurer på hvordan han ser ut?
Les også: Bransjedirektører i felles løft for vann og avløp
Så gikk det som det måtte gå
Telekreftene presset seg nedover til røret. De økte trykket fra overdekningen med en faktor på tre. Det grå støpejernsrøret strittet imot og holdt stand helt frem til våren da teleløsningen kom. Eksplosjonen var voldsom, skolopendere og meitemarker ble slynget "jord imellom". Bare skrukketrollene overlevde i nærområdet rundt tverrbruddet. Den skrukkede fleksibiliteten dempet trykket i organismen. Bedre å være fleksibel enn stiv. Slik endte det grå støpejernsrøret sine dager lenge før 50 års feiringen.
Så gå da sa skrukketrollet. Etter deg kommer det vel noen som er mye større og sterkere? Illustrasjon: Dordi Skjevling, COWI Hønefoss
